Aggresjon hos barn - hvordan håndtere et uhåndterlig barn?

Mange av dere rister kanskje på hodet over det faktum at aggresjon er et naturlig menneskelig trekk. Vi bærer det alle i oss i en eller annen grad og intensitet. Men i hvilken grad vi viser det utad, avhenger av mange faktorer. Aggressiv atferd er den indre tendensen hos et individ til å reagere eller nå sine mål på en aggressiv måte, noe som var nødvendig for menneskehetens utvikling i fortiden.

Til en viss grad kan den ses på som et verktøy for å overleve og overvinne de hindringene som livet byr på. Som alt annet har aggresjon sine grenser. Vi anser den som patologisk når den er overdreven, upassende, utilstrekkelig sosialisert og har en betydelig destruktiv effekt på pasienten og hans omgivelser.

Tips: Aggresjon - hva sier psykologer om dette problemet?

Samfunnet og atferdsnormer

Hva er bra og hva er dårlig? Hvilken atferd er nyttig og akseptabel for samfunnet, og hvilken er det ikke? Jeg tror at alle voksne og til og med litt intelligente mennesker er klar over dette. Selv små barn kan skille mellom rett og galt, selv om de kanskje ikke er helt klar over de fulle konsekvensene av handlingene sine. Etter hvert som de utvikler seg, begynner selv barn å innse konsekvensene og blir oppmuntret til å oppføre seg bra (i velfungerende familier).

Alle samfunn har sine egne normer for atferd, skikker, tradisjoner og lover. Disse læres med tiden og gjennom utvikling. Reglene i et velfungerende samfunn er satt for å opprettholde likhet, mulighet til å komme til orde og like konkurransevilkår for alle.

Men vi vet alle at dette av ulike grunner ikke alltid er tilfelle, og at det ikke alltid er mulig. Det er det økende mangfoldet blant mennesker som i stor grad påvirker deres tenkemåte og atferd. I takt med at mangfoldet øker, øker også antallet psykiske lidelser, avanserte psykiatriske sykdommer og selvmord.

Barnet og negative atferdsmønstre

Når et barn vokser opp i en sosialt eller økonomisk dysfunksjonell familie, blir det ofte vitne til krangling, slagsmål, alkoholisme, skilsmisse og andre negative faktorer. Etter hvert lærer det seg disse atferdsmønstrene og oppfatter dem som normale. Det skiller seg derfor ofte ut fra samfunnet når den tillærte atferden ikke er i tråd med den sosiale atferden i landet.

I dysfunksjonelle familier er barnet ofte vitne til aggressiv atferd blant familiemedlemmene. Noen ganger er den aggressive atferden rettet mot barnet selv. Dette negative mønsteret kan sette seg fast i barnet og til slutt manifestere seg i uakseptabel atferd hos barnet selv.

Hvis du vil gi barnet ditt en god oppdragelse, må du begynne med deg selv! Tenk: Hvor mange krangler og konflikter har barnet ditt vært vitne til?

Hvordan kommer barnets aggressive atferd til uttrykk?

Voksne viser ofte sin styrke ved å opptre aggressivt. På grunn av rettssystemet er dette for det meste verbal aggresjon, fordi de ikke ønsker å havne i trøbbel og rettssaker. For det meste går mindre intelligente eller rusavhengige personer over til fysisk aggresjon. Dette fører til fysiske overgrep, alvorlig legemsbeskadigelse - dvs. kriminell atferd.

Interessant: Til tross for at det er sjeldent, finnes det flere tilfeller av aggressiv atferd fra barn med døden til følge. I 1993 begikk de den gang bare ti år gamle vennene Jon Venables og Robert Thomson en avskyelig, aggressiv handling. De kidnappet en to år gammel baby, James, utenfor et supermarked. De torturerte ham, dryppet en ukjent væske i øynene på ham og slo til slutt det lille barnet i hjel med murstein og metallstenger.

Barn er som regel mindre aggressive, og de viser det selvfølgelig utad på en eller annen måte. Vi må imidlertid ikke forveksle barns forbigående aggressive atferd (aggresjon) med aggresjon som sådan for å få oppmerksomhet eller en favorittleke. Aggressiv atferd kjennetegnes av en langvarig, indre trang til å reagere aggressivt i ulike situasjoner.

Forskjellen mellom aggresjon og aggressivitet ligger i varigheten og intensiteten av denne atferden. Aggresjon som sådan kan defineres som et karaktertrekk hos individet og ikke bare som en forbigående tilstand.

Symptomer på aggresjon hos barn:

• Langvarige, aggressive reaksjoner (selv når situasjonen ikke krever det)
• utbrudd av uberettiget/lite berettiget sinne
• tilbøyelighet til aggressiv atferd i ulike situasjoner
• intensjonalitet i atferden og gjentakelse av atferd
• manipulerende atferd, gi ordrer
• mobbing - sladder, latterliggjøring av andre
• svakt forhold til skaperverket, tendens til å ødelegge
• fysiske angrep på andre barn, foreldre og seg selv
• grusomhet mot dyr, glede ved å lide
• trusler, mobbing og overgrep mot yngre og svakere barn
• atferdsasymmetri (sterk/svak)
• childgrooming - seksuelle overgrep mot barn (forekommer mest hos voksne)

Hva er årsaken til aggressiv atferd hos barn?

Aggresjon er inngrodd i oss fra fødselen av. Noen mennesker viser mindre av den, andre mer. Men for alle kommer den til syne på en eller annen måte, enten vi vil det eller ikke.

Barnet har, i likhet med den voksne, behov og ønsker, og når det ikke får dem oppfylt frivillig, bruker det visse former for press og vold mot sine foreldre. Gråt og skrik, å kaste seg på gulvet, trampe, rive i håret, klore eller slå er typiske utslag.

Intensiteten og hyppigheten av utageringene er avhengig av ulike forhold, blant annet genetisk disposisjon, det vil si barnets arveanlegg. Et annet forhold er sosiale forhold, som påvirkning fra foreldrene og andre personer som barnet kommer i regelmessig kontakt med.

Sist, men ikke minst, kan også sykdom eller skade ha innvirkning på atferd og aggresjon, for eksempel autisme, Aspergers syndrom, ADHD, andre lærevansker, hjerneskader eller betennelser.

Tabell over årsaker til aggresjon

Genetiske faktorers innflytelse på aggresjonsuttrykk

Det er vitenskapelig bevist at arvelighet har betydning for aggresjon. Flere vitenskapelige studier har blitt gjennomført for å underbygge dette faktum. Det er blant annet forsket på forholdet mellom katekol-O-metyltransferase (et enzym som bryter ned katekolaminer - nevrotransmitterne adrenalin, noradrenalin og dopamin) og polymorfisme (samtidig forekomst av to eller flere genetisk bestemte fenotyper).

Dette er faktorer som i stor grad kan prege barnets fremtidige utvikling. Genetikk står for opptil 60 % av årsakene til aggressiv atferd hos barn. Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at et barn blir aggressivt bare fordi den biologiske faren var aggressiv. God oppdragelse og god sosialisering er viktig i denne sammenheng.

Organiske sykdommer, skader og deres innvirkning på atferd

Har du noen gang hørt om noen som har hatt en alvorlig skade eller overvunnet en alvorlig sykdom og siden har blitt en annen person? Nå snakker jeg ikke om en person som har blitt frisk fra prostatakreft og siden har gått i kirken hver søndag. Jeg snakker om sykdommer eller skader som direkte påvirker sentralnervesystemet og skader hjernen anatomisk eller funksjonelt.

Det kan være en ondartet eller godartet hjernesvulst, en cyste, abscess eller benvekst som trykker på hjerneparenkymet. På samme måte kan betennelsessykdommer som hjernehinnebetennelse skade hjernen. Hode- og hjerneskader som kranieimpingementfrakturer (innadgående brudd) med mekanisk kompresjon av hjernevev eller posttraumatiske (og spontane) hjerneblødninger og blodpropper kan ha samme virkning.

Interessant: Aggresjon på organisk grunnlag er svært vanskelig å kontrollere, og i noen tilfeller er det nødvendig med innleggelse på en psykiatrisk klinikk.

Psykiatrisk sykdom og aggresjon

Psykiatriske sykdommer kan være genetisk betinget hos et barn, men kan også manifestere seg senere på grunn av miljø og dårlig sosioøkonomisk bakgrunn. Genetisk betingede psykiatriske sykdommer omfatter psykisk utviklingshemming av varierende grad, X-kromosomfragmenteringssyndrom, autisme, Aspergers syndrom, ADHD, lærevansker, andre atferdsforstyrrelser, paranoia eller schizofreni.

Psykisk sykdom som utvikles i løpet av livet, er en konsekvens av mangelfull omsorg fra foreldrene i hjemmemiljøet, mobbing på skolen, manglende tilpasning, skulking, kriminalitet. Disse faktorene samvirker med hverandre. Barnet faller ofte inn i rusmidler, noe som både kan utløse og forverre tilstanden.

Sosiale aspekter ved problemet med aggressiv atferd

Nest etter genetikken er den sosiale bakgrunnen en viktig faktor når det gjelder problemet med aggressiv atferd hos barn. Ikke alle barn fødes inn i en familie med de samme mulighetene og de samme positive egenskapene hos slektningene. Gjennom hele sin utvikling lærer og overtar barnet atferdsmønstre først og fremst fra foreldrene. Det tar dem til seg og utvikler etter hvert sin egen personlighet og identitet.

Jevnaldrende og lærere har stor innflytelse på barnet ditt i førskole- og skoleårene. Negative atferdsmønstre fra en lærer er lite sannsynlig. Jevnaldrende kan imidlertid påvirke barnet ditt i betydelig grad. Det er viktig å huske på at barnets klassekamerater kommer fra ulike sosiale lag. Dette kan være et problem fordi barn fra dysfunksjonelle familier kan vise sin styrke på skolen. De kan bli uønskede idoler for barnet ditt.

Hvordan påvirke et barn på riktig måte uten fysisk avstraffelse?

Er barnet ditt aggressivt til tross for at du gir det et fullverdig liv? Får det langvarige raserianfall, slår i gulvet, skriker og gråter, og du ikke orker å forholde deg til det?

Her finner du noen råd om hvordan du kan påvirke barnet ditt uten vold og fysisk avstraffelse. Det er selvfølgelig viktig å huske at riktig oppdragelse ikke bare er en langsiktig prosess, men en livslang prosess.

Ondskap avler bare ondskap, og det gjelder også i barneoppdragelsen. Fysisk avstraffelse vil bare gjøre barnets oppførsel verre. I begynnelsen kan én ørefik være nyttig, men hvis barnets aggresjon vedvarer, er fysisk avstraffelse regelmessig og ineffektiv. Barnet er ikke redd for det, det er avstumpet og vant til det.

Før du begynner å omskolere barnet ditt, må du være sikker på at disse aggressive utslagene ikke skyldes en mer alvorlig sykdom. Vær oppmerksom på barnet ditt, ikke overse viktige detaljer.

Vær en autoritet og en rollemodell for barnet ditt

I ung alder er det naturlig nok foreldrene som er autoriteten. Små barn kjenner bare foreldrene, de lærer av dem, de respekterer dem. Men etter hvert som de blir eldre og utvikler seg, blir de kjent med andre mennesker, andre slektninger, andre barn, venner, lærere. De blir rett og slett kjent med verden, de sosialiserer seg. De ser ting som de kanskje ikke kjente til hjemmefra. De ser andre atferdsmønstre, de får kunnskap og erfaring.

Hvis disse atferdsmønstrene er gunstige for barnets videre utvikling, er det ikke noe problem. Problemet oppstår når de slutter å se forelderen som en autoritetsfigur og skaper en ny. Det er alltid en eksisterende enhet som av en eller annen grunn har innflytelse på barnet. Vanligvis er det en populær lærer, noe som er greit. Men det kan også være en klassekamerat som fungerer som et ikon på skolen eller i barnehagen ved å bevise sin makt. Vanligvis er det en urolig person som krever det samme på skolen som han ikke har hjemme.

Hvordan være nummer én for et barn?

Å være og forbli en autoritetsfigur for barnet ditt krever mye innsats. Først og fremst må du prøve og virkelig ønske det. Du må ikke opptre voldsomt. Barnet vil vite hva du egentlig handler om. Det positive aspektet er også foreldrenes arbeid. Hvis faren for eksempel er politimann eller brannmann, anser barnet ham som en helt. Hold atmosfæren i denne ånden. Fortell barnet ditt hvem du har reddet i dag, og hvilken positiv innflytelse dette har for samfunnet.

Har du ikke en viktig jobb? Det gjør ingenting. Vis barnet dine evner i motgang. Vis ham de virkelige verdiene som gjør et menneske til et menneske. Lær ham kjærlighet, respekt og ærlighet. Forklar det for ham med eksempler. Barnet ditt vil se på deg som en helt.

Snakk med barnet ditt, forklar

Kommunikasjon er viktig i alle mellommenneskelige forhold. Dette gjelder også i forholdet mellom mor og barn. Du må snakke åpent med barnet ditt om alt, og forklare alt det spør om. Svarene bør være akseptable med tanke på barnets alder.

Spesielt når det gjelder farlige aktiviteter, er det viktig å forklare barnet risikoen ved aktiviteten, årsaken og effekten. Noen foreldre ønsker å beskytte barnet sitt ved å ikke fortelle det om de negative konsekvensene, for ikke å skremme det. Psykologer foretrekker imidlertid ikke dette alternativet.

Hvis du finner en 10-åring som prøver å røyke, kan du vise ham et bilde eller Internett av et annet barn med kreft. Hvis han har en tendens til å klatre i trær eller høye vegger, kan du finne et annet barn på Internett som ble sittende i rullestol etter et fall. Sørg for at han lytter nøye til deg. Hvis han er opptatt med en annen aktivitet, er det meningsløst.

En annen egenskap er aktiviteter som har fatale konsekvenser. Barnet bør også få informasjon om dødsfallet. Alt bør selvfølgelig gjøres gradvis og med måte. Det er bedre om det får all informasjon fra foreldrene enn om det må lære den andre steder.

Lyv aldri.

En løgn har korte ben, som det heter, og det er ikke et ordtak som har oppstått av seg selv. Forutsetningen for enhver løgn er at den blir avslørt. Hvis den blir avslørt, mister den som har løyet all respektabilitet. Det er vanskelig, noen ganger umulig, å bygge opp tilliten igjen. Vis deg aldri som en løgner i barnets øyne, for det kan du forbli resten av livet.

Hvis et barn oppdager en løgn en gang, to ganger, mer enn en gang, mister det tilliten til deg. Og ikke bare det. Det slutter å akseptere deg, respektere deg. Det slutter å lytte, aggressiv oppførsel kan intensiveres. I dette tilfellet er korreksjon vanskelig til umulig.

Uvitenhet, ja eller nei?

Å ignorere er kanskje et for sterkt ord å bruke i et forhold til et barn. Under visse omstendigheter har det en tendens til å være en fullstendig bevist metode for å håndtere et barn. Dette gjelder spesielt i trassperioden (3 år til 9 år). Dette betyr selvfølgelig ikke at du nå skal ignorere barnet ditt helt og ikke ta hensyn til dets behov. Det skal heller ikke være vanlig, fordi barnet trenger hengivenhet.

Men det er nødvendig i en situasjon der nervene dine kan være tynnslitte, barnet stadig gjør motstand, sparker, slåss med deg og skriker. Fortsett med dine normale aktiviteter, ignorer barnet, lat som om skrikene ikke er et problem for deg, hold hodet kaldt. Det er ikke sikkert det skjer med en gang, men stol på at han vil slutte å la seg underholde. Når han har roet seg ned, snakk med ham om hva som skjedde og hvorfor.

Med mindre barn er det en god idé å sette dem på et trygt sted der de ikke kan se deg, og la dem gråte ut. Det kan være hjerteskjærende for mange mødre å gråte, men du klarer det. Barnet vil innse at det ikke har oppnådd noe og vil slutte.

Belønn barnet ditt hvis det fortjener det

Forhandlinger med barnet ditt er riktig, men bare til en viss grad og i visse situasjoner. Forhandlinger kan være positive, men de kan også være negative. La barnet få lov til å se på TV om kvelden hvis det har hørt etter hele dagen. Ikke la det få lov til det hvis det ikke har hørt etter og har kastet seg på gulvet. Ikke la deg friste til å kjefte og gråte gjentatte ganger heller.

Belønning kan også være å se på en yndlingsfortelling, en godbit, en ny leke eller en tur i dyrehagen. Mulighetene er mange, det gjelder bare å være oppmerksom på hva barnet ønsker seg og hva det liker. Men ifølge ekspertene bør man ikke forhandle ofte, fordi det undergraver autoriteten. Noen ganger må man gjøre det klart for barnet hvem som er sjefen og stå fast. Særlig i situasjoner der barnet ønsker å gjøre noe der det kan komme til skade eller være i fare.