Har du et hyperaktivt barn hjemme? Hvordan skiller man hyperaktivitet fra ADHD?

Ulike psykiatriske lidelser knyttet til barndommen har vært studert i mange år. På 1960-tallet ble de samlet omtalt som milde cerebrale encefalopatier.

Fra 1962 ble betegnelsen mild cerebral dysfunksjon brukt, og den brukes fortsatt i dag av mange psykiatere, til tross for den nyere klassifikasjonen i International Classification of Diseases.

ADHD er et relativt nytt begrep som ble kjent i 1992, men det er først i de senere årene at denne oppmerksomhetsforstyrrelsen som kjennetegnes av impulsivitet og hyperaktivitet, og som tilhører underkategorien mild hjernedysfunksjon, har blitt populær.

Så sent som på begynnelsen av 1900-tallet var det fortsatt mange som anså det som en forstyrrelse av utdanning og moral.

Mild hjernedysfunksjon omfatter også en lang rekke andre forstyrrelser, som tale- og språkutviklingsforstyrrelser, spesifikke utviklingsforstyrrelser knyttet til læring og skoleferdigheter, motoriske utviklingsforstyrrelser, blandede spesifikke utviklingsforstyrrelser, gjennomgripende utviklingsforstyrrelser som autisme og Aspergers syndrom, samt andre og uspesifiserte psykiatriske utviklingsforstyrrelser.

Hva står den engelske forkortelsen ADHD for?

ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) er en hyperkinetisk, nevroutviklingsforstyrrelse som tilhører de milde hjernedysfunksjonene. I henhold til den internasjonale sykdomsklassifikasjonen faller den inn under området barnepsykiatriske lidelser.

Selv om det er en barndomsforstyrrelse som manifesterer seg senest i det syvende leveåret, vedvarer symptomene inn i voksen alder.

Denne engelske forkortelsen omfatter oppmerksomhetsforstyrrelse, økt aktivitet (hyperaktivitet) og overdreven impulsivitet hos barnet. Dette er de tre grunnpilarene som ligger til grunn for å stille en endelig diagnose.

Når bør du begynne å tenke på at barnet ditt har ADHD?

Et barns utvikling og læring innebærer mange stunder der du må være tålmodig og gi barnet din fulle oppmerksomhet. Barnets nysgjerrighet på alt rundt seg er helt normalt og en fysiologisk prosess som er en del av barnets læring og tilegnelse av ny informasjon og nye erfaringer.

Noen ganger er man som forelder ved veis ende, og barnet er alltid interessert i noe. Da er det mange som sier til seg selv at barnet er hyperaktivt. Men ikke all hyperaktivitet er ensbetydende med ADHD. Når er det nødvendig å tenke på ADHD?

Hyperaktivitetsforstyrrelse med oppmerksomhetssvikt

Oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet er grunnpilarene i en ADHD-diagnose. Det viser seg ved at barnet ikke klarer å konsentrere seg og fokusere på bestemte oppgaver hjemme eller på skolen.

Hvis et barn for eksempel begynner å konsentrere seg, varer det ikke lenge. Han eller hun sliter med å opprettholde oppmerksomheten lenge nok.

Det samme gjelder aktiviteter som barnet starter på, men som det vanligvis ikke fullfører.

Barnet unngår vanligvis å ta fatt på mer komplekse og krevende oppgaver, spesielt på skolen. I stedet leker han eller hun eller engasjerer seg i andre aktiviteter.

Han konsentrerer seg ikke, hører ikke etter og gjør ikke det som kreves av ham. Spesielt i skoleperioden gjør dette ham uansvarlig, distrahert og lat. Humør- og kontrollforstyrrelser er vanlige.

Han etterlater seg rot og glemmer lekser, noe som fører til at han ikke presterer like godt som sine jevnaldrende på skolen.

Hyperaktivitet

Hyperaktivitet viser seg på et psykologisk plan (økt mental aktivitet) og på et fysisk plan (økt motorisk aktivitet). Hyperaktivitetsforstyrrelse er nært beslektet med hyperaktivitet på et psykologisk grunnlag.

Barnet orker ikke å høre på autoriteter eller andre, men tankene kappes med tusen andre tanker om tusen andre ting, for eksempel andre aktiviteter og yndlingsbeskjeftigelser.

Tankene omsettes til tale, noe som vi kan observere utad som flerspråklighet og stadige avbrytelser.

Den motoriske hyperaktiviteten er i høysetet, og det er den som er mest synlig for omgivelsene. Den gir seg utslag i rastløshet, barnets manglende evne til å holde seg på ett sted. Han er hele tiden i bevegelse, også i situasjoner der det er sosialt uhøflig.

Det er mulig å holde seg i ro i en viss periode med riktig veiledning, men det er svært vanskelig for barnet.

Økt impulsivitet

ADHD og hyperaktivitet i seg selv ledsages av økt impulsivitet, noe som gjør at de utad fremstår som veldig frekke. Barn med ADHD er ikke bare ordrike, men enda viktigere er det at de snakker når det er upassende.

De slynger ut en setning uten å tenke seg om før de senere finner ut hva de sa.

Men de gjør ikke noe stort nummer ut av det. Ofte lar de ikke en annen person snakke ferdig, og hopper inn i andres tale, ofte i deres handlinger.

Dette er et resultat av utålmodighet og manglende evne til å vente på noe. De er trassige, ustabile og har problemer med å passe inn. Dette er årsaken til de ulike gradene av aggresjon.

Den ubestridelige triaden

Symptomene går ikke upåaktet hen, verken hos foreldre eller lærere. Atferden til barn med ADHD er svært utpreget. De fleste foreldre forstår godt patologien i barnets atferd, selv om de er lekfolk.

Før i tiden ble slike barn ofte slått eller sendt på tukthus. Ekspertene tilskrev også uforbederligheten dårlig oppdragelse, dårlig moral eller dårlig sosioøkonomisk bakgrunn. Men i dag vet vi at en del tale-, oppmerksomhets- eller atferdsforstyrrelser ikke er barnets eller din egen skyld.

Barn med ADHD og andre forstyrrelser kan til en viss grad hjelpes, og det finnes spesialskoler der pedagogene er utdannet til å arbeide spesifikt med barn med ulike forstyrrelser.

Hvorfor oppstår ADHD, og kan lidelsen forebygges?

For de fleste lidelser møter vi begrepet forebygging, det vil si å hindre at sykdommen bryter ut. Dette gjøres gjennom en sunn livsstil og innsats for å eliminere risikofaktorer.

Når det gjelder ADHD, kan begrepet forebygging være litt av en selvmotsigelse. Forebygging finnes nemlig ikke, uansett hva man gjør. Hvorfor er det slik?

ADHD skyldes i overveldende grad årsaker som vi ikke kan kontrollere. Dermed kan vi ikke forhindre at lidelsen oppstår. Det lille vi kan kontrollere, garanterer ikke at lidelsen ikke vil oppstå på grunn av for eksempel en genetisk faktor.

Hva er årsakene til oppmerksomhetsforstyrrelser?

Det finnes ikke bare én årsak til ADHD, og i noen tilfeller kan man ikke engang finne årsaken til lidelsen, men bare anta den.

Uansett årsak har lidelsen de samme symptomene og den samme innvirkningen på det sosiale livet. Dette er kanskje ikke så viktig, men det er likevel noen problemer forbundet med lidelsen.

Ukontrollerbare genetiske predisposisjoner

Genetikk spiller en nøkkelrolle i utviklingen av denne lidelsen, som ved mange andre lidelser.

Opptil 30 % av ADHD-tilfellene tilskrives arvelige faktorer, og hele 80 % hos eneggede tvillinger.

Genene for dopaminreseptoren DAT1, D2, D4 og mange andre er involvert i utviklingen av ADHD.

Disse genetiske forstyrrelsene er ikke oppdiktet, men er vitenskapelig bekreftet og underbygget.

Interessant fakta: I en del litteratur kan du støte på begrepet ADHD-lignende atferd, som er mer kjent for psykologer. Dette begrepet betegner en atferd som ligner ADHD, men som er forårsaket av ytre miljøpåvirkninger. Den har ikke noe genetisk grunnlag, og derfor er det en tilstand som er lett reversibel og behandlingsbar i behandlingsprosessen.

Aktuelle risikoer under den intrauterine utviklingen

Under fosterutviklingen tar fosteret med seg genetiske anlegg fra mor og far som er ukontrollerbare.

Men den ni måneder lange utviklingen kan også påvirkes av ytre påvirkninger fra moren.

Med dette begrepet mener vi alt som positivt, men hovedsakelig negativt, påvirker og forstyrrer veksten inne i magen. Barnet kan ikke gjøre noe med dette, så den grunnleggende forutsetningen for en sunn utvikling ligger hos moren.

Hun bør forsøke å leve så sunt som mulig, slik at de plagene hun har, ikke skaper problemer for barnet. Med plager mener vi usunn livsstil, røyking, alkohol, narkotika, stress, ulykker og annet.

Infeksjoner forårsaker skader som kan oppdages senere

En vanlig sesonginfeksjon er vanligvis ikke alvorlig, og de fleste "kommer over den", for å si det sånn. Hos gravide kvinner kan imidlertid selv en vanlig influensa være et problem.

Det betyr ikke at det å bli syk under svangerskapet automatisk fører til skader på barnet, men det er visse forutsetninger.

Risikoen for skader på fosteret øker med infeksjonens alvorlighetsgrad. Blant de mest risikofylte sykdommene i svangerskapet er toksoplasmose, sykdommer forårsaket av herpesvirus, zikavirus med påfølgende mikrokefali, sykdommer forårsaket av meningokokkbakterier og en rekke andre med ulike effekter på fosteret.

Gravide bør forsøke å unngå kontakt med syke mennesker (særlig alvorlige sykdommer med påviste effekter på fosterets utvikling) og ikke utsette seg for risiko for eksotiske infeksjoner ved å reise til risikoland.

Til tross for fremskritt er ukjent etiologi fortsatt et velkjent begrep

Det er ikke i alle tilfeller at den faktiske årsaken til oppmerksomhetsforstyrrelsen blir identifisert. Ofte spekulerer legene på hva som kan ha forårsaket den, samler inn anamnestiske data, utfører genetiske tester og identifiserer den mest sannsynlige risikofaktoren som årsak.

Ofte vil man i den medisinske rapporten finne at etiopathogenesen er uklar. Årsaken er et negativt resultat av gentestingen og et stort antall andre antatte faktorer for sykdommen, men den egentlige etiologien forblir uoppdaget.

Når grenser et barns økte aktivitet til en lidelse?

Overdreven aktivitet er ikke nok til å mistenke at barnet ditt har ADHD. Barn går gjennom en fase i utviklingen der de lærer og gjenkjenner mennesker, ting og situasjoner rundt seg.

Det er helt normalt at de ønsker å se, gripe og være overalt. Barnets overdrevne lekenhet og nysgjerrighet er altså et fysiologisk fenomen. At et barn kan være aktivt lenger enn foreldrene, er ganske vanlig.

Det er bare en lege som kan stille diagnosen ADHD, og det gjøres ved å innhente anamnestiske data fra barnets slektninger, vanligvis foreldrene, intervjue dem og også pasienten, vurdere risikofaktorer, tilstedeværelsen av den grunnleggende triaden av symptomer og selvfølgelig gentesting. Barnets atferd følges over en lengre periode parallelt med en rekke samtaler med en psykiater.

Er det bare økt aktivitet, eller er det mer en forstyrrelse?

Selv om ADHD er en av oppmerksomhetsforstyrrelsene, er det hyperaktiviteten som står i sentrum for alle symptomene. Det grenser til sykelighet hvis den er overdreven og konstant.

Barnet er rastløst, kan ikke sitte lenge nok på samme sted, er hele tiden urolig og beveger seg. Når det sitter, er det utpreget motorisk urolig (leker hele tiden med hendene, sparker til stolen).

Vi anser det som normalt at den motoriske uroen er sporadisk og ikke konstant. Alle, både voksne og barn, har en dårlig dag. Av en eller annen grunn kan det oppstå nervøsitet, angst eller frykt (frykt for en prøve, lærer, klassekamerat).

Dette kan gi seg utslag i forbigående psykomotorisk rastløshet, som er forbigående og avtar etter at det underliggende problemet er løst.

Et annet kjennetegn er oppmerksomhetsforstyrrelser.

Det at barnet ikke følger med lenge nok på noe som er uinteressant eller lite underholdende, kan ikke betraktes som en patologi.

Men hvis han eller hun ikke kan konsentrere seg om noen aktivitet, gjør alt i svært korte perioder, og denne perioden vedvarer i lang tid, bør det utvises forsiktighet. For et barn med oppmerksomhetsforstyrrelse er det også en distraksjon å snakke i klassen.

Triaden kompletteres av impulsivitet, som preger helhetsbildet av ADHD. I tillegg til manglende konsentrasjon, uoppmerksomhet og konstant bevegelse, er det den økte impulsiviteten som gir det hele en frekk undertone.

Barnet er utagerende og respektløst overfor autoriteter (foreldre, lærer). Han gir blaffen i irettesettelser og kommenterer dem ofte. Han hopper ofte ut i tale.

Tilstedeværelsen av disse tre særegne og umiskjennelige tegnene betyr at noe er galt. Hvis du fortsatt prøver å irettesette og lede barnet, men innsatsen din er nytteløs på lang sikt, må du søke profesjonell hjelp.

Interessant: I litteraturen kan du også støte på akronymet ADD (Attention Deficit Disorder), som er en relativt ny betegnelse for Attention Deficit Hyperactivity Disorder.

ADHD i voksen alder

ADHD oppstår ikke i voksen alder! En ADHD-diagnose i voksen alder betyr at lidelsen har eksistert etter at personen ble født, men at den har gått ubemerket hen i mange år.

For noen år tilbake var det ingen som var opptatt av denne lidelsen i like stor grad som i dag. Symptomene på ADHD ble ansett for å være mangler i oppdragelse og moral.

Av den grunn ble ungdom ofte sendt på forbedringsanstalter. Voksne ble feilaktig betraktet som særinger og rett og slett uhøflige og uforbederlige mennesker med dårlig moral, ofte betraktet som dumme. Selv i dag finnes det de som kritiserer.

Forskjeller hos voksne med ADHD sammenlignet med friske mennesker

1. Uoppmerksomhet og uoppmerksomhet vedvarer, noe som kan føre til problemer på jobben.
2. Hos en voksen er dårlig arbeidsorganisering, uansvarlighet og generell mangel på klarhet i forkant.
3. Komorbid depresjon er vanlig, og forekommer så tidlig som i ungdomsårene og bæres inn i voksen alder av unge mennesker.
4. Følelsesmessig ustabilitet er også vanlig. Disse forstyrrelsene har en tendens til å føre til misforståelser og hyppige konflikter med andre mennesker.
5. Kulminasjonen er som regel rusavhengighet, og konsekvensene av dette håndteres gjennom avholdenhet fra alkohol og andre rusmidler.

Ubehandlet i voksen alder kan ADHD føre til en lidelse:

1. Hyppige jobbskifter, konflikter med kolleger og overordnede, og til og med tap av jobb.
2. Forstyrrelser i mellommenneskelige relasjoner, tap av venner og bekjente
3. Partner- og ekteskapskonflikter, samlivsbrudd og skilsmisse
4. Problemer med å oppdra egne barn, barn som klamrer seg til den andre forelderen, tap av foreldre-barn-relasjon
5. Depresjon som fører til rusmisbruk, andre psykiske lidelser og selvmordstendenser