Hvorfor er jod viktig i kostholdet vårt? Hvordan påvirker det kroppen?

Hva vet vi om jod?

Jod er et ikke-metallisk grunnstoff som har det kjemiske symbolet I. Det kommer fra det latinske ordet iodium, som har sin opprinnelse i det greske ordet iodes, som betyr lilla.

Navnet henspiller på utseendet: Joddamp har en lilla farge.

Jod er et grunnstoff i gruppe 17 i det periodiske systemet for kjemiske grunnstoffer og befinner seg i 5. periode.

Det tilhører en gruppe grunnstoffer som kalles halogener, som også omfatter fluor, klor og brom. Gruppen har fått sitt navn på grunn av grunnstoffenes evne til å danne salter (av gresk hals - sol, gennaó - jeg danner).

Blant halogenene er jod det mest elektronegative grunnstoffet, med den laveste elektronegativiteten og den svakeste oksidasjonsevnen. Forekomsten er også den laveste sammenlignet med de andre halogenene.

Jod ble oppdaget av den franske kjemikeren Bernard Courtois i 1811.

Da han isolerte natrium- og kaliumforbindelser fra aske fra tang (som senere ble brukt til å lage krutt), oppsto det ved et uhell en sky av lilla damp fra asken da han tilsatte mer svovelsyre.

Courtois trodde det var et nytt grunnstoff, men hadde ikke midler til å undersøke det nærmere.

Beviset for at det var et nytt grunnstoff, ble til slutt levert i 1814 av den franske kjemikeren Joseph Louis Gay-Lussac, som også ga det navnet.

Jod er et fast, krystallinsk stoff med blåsvart farge og metallisk glans. Det kan males til et fint pulver. Det er lite løselig i vann, men i organiske løsemidler løser det seg lett opp og danner lilla, rosa eller brune løsninger.

Under normale forhold, dvs. under standard trykk og temperatur, sublimerer jod relativt lett som en lilla damp med en irriterende lukt. Dampen består av toatomige jodmolekyler - I2.

En tabellarisk oppsummering av grunnleggende kjemisk og fysisk informasjon om jod

Jod er et av de minst forekommende ikke-metalliske grunnstoffene på jordoverflaten. Det finnes hovedsakelig i bergarter, jord, vann og planter, men også i dyrevev - i form av jodider og jodater.

Sjeldne jodholdige mineraler er for eksempel lautaritt og dietzeit.

De største mengdene jod finnes i tang, svamper og koraller, samt i grunnvann. Sjøvann inneholder den høyeste totale mengden jod på grunn av utvasking fra bergarter og jordsmonn.

Jod slipper ut fra sjøvann til atmosfæren gjennom solstråling og kommer tilbake til jordsmonnet gjennom nedbør.

Jodinnholdet i grunnvann er mye lavere enn i sjøvann og gjenspeiler alltid jodinnholdet i jordsmonnet rundt.

Jodinnholdet i jordsmonnet varierer også, og er høyest i kystnære områder og lavest i innlandet.

TIPS: Skjoldbruskkjertelen: Hva er symptomene på redusert eller økt funksjon?

Planter, avlinger og animalske produkter gjenspeiler vanligvis jodinnholdet i jordsmonnet. Jo høyere jodinnholdet i jordsmonnet er, desto høyere er jodinnholdet i plantene og dermed også i de animalske produktene.

Jod og jodforbindelser brukes hovedsakelig som katalysatorer, stabilisatorer, fargestoffer og pigmenter.

De inngår også i tilsetningsstoffer i dyrefôr, farmasøytiske produkter eller desinfeksjonsmidler (jodtinktur). De brukes også som et giftfritt kontrastmiddel ved radiologiske undersøkelser.

Det er viktig å være ekstra forsiktig ved håndtering av jod, da det kan irritere eller brenne huden eller forårsake skader på øyne og slimhinner. Inntak av jod i elementær form er giftig.

Hvilken biologisk funksjon har jod?

Jod har en uerstattelig funksjon i menneskekroppen.

Det er et essensielt næringsstoff som er nødvendig for produksjonen av skjoldbruskkjertelhormonene tyroksin (T4) og trijodtyronin (T3).

I begge tilfeller dreier det seg om molekyler av aminosyren tyrosin som det er bundet jodatomer til. For tyroksin er det fire jodatomer, for trijodtyronin tre jodatomer.

Skjoldbruskkjertelen er kroppens største endokrine kjertel, og dens oppgave er å produsere tilstrekkelige mengder av de ovennevnte hormonene, som også kalles skjoldbruskkjertelhormoner.

Tyroksin produseres i større grad enn trijodtyronin, og regnes som et prohormon. Det er ikke hormonelt aktivt i seg selv, men er et sirkulerende tilskudd til produksjonen av allerede aktivt trijodtyronin.

Skjoldbruskkjertelhormoner er involvert i flere biologiske funksjoner i kroppen, som derfor kan være relatert til jod.

• De er viktige for kroppens normale vekst og utvikling (fra fosterstadiet til puberteten).
• Gjennom hele livet påvirker de energimetabolismen i stor grad.
• De påvirker utviklingen og funksjonen til sentralnervesystemet.
• De sikrer normal mental funksjon og hjerneytelse.
• Regulerer homeostasefunksjonen, inkludert energi- og varmeproduksjon.
• De påvirker prestasjoner og livskvalitet.
• Involvert i reguleringen av kroppsvekt.
• Reduserer kolesterolnivået i blodet.
• De øker absorpsjonen av sukker i fordøyelseskanalen, nedbrytningen av fett og fettsyrer.
• De regulerer bruken av oksygen i cellene.

Den frie formen av jod, dvs. uten binding til aminosyren tyrosin, spiller sannsynligvis ingen vesentlig rolle i reguleringen av stoffskiftet.

Jod - fra opptak til utskillelse

Menneskekroppen er ikke i stand til å syntetisere jod selv, og er derfor avhengig av å få i seg jod gjennom kosten eller i form av legemidler og kosttilskudd.

Opptak

Jod tas i stor grad opp gjennom mat eller drikkevann, der det finnes i ulike kjemiske former.

I mat finnes jod hovedsakelig i form av uorganisk jodid I-, som er en jodform som er lett å ta opp. Opptaket skjer i magesekken eller tolvfingertarmen.

Andre former, for eksempel jodat, må reduseres til jodid i tarmmiljøet før absorpsjon.

Jodider absorberes raskt og nesten fullstendig i blodet i fordøyelseskanalen, og hos friske mennesker er absorpsjonen mer enn 90 % av den inntakte mengden.

Opptaket av jodider kan påvirkes av sammensetningen av det samtidige matinntaket, f.eks. kalsium, magnesium, jern, fluor, nitrat eller tiocyanat.

Fordeling

Den totale blodkonsentrasjonen av jod varierer fra ca. 40 til 80 µg/l. Den omfatter både uorganisk jod og bundet jod (f.eks. i form av skjoldbruskkjertelhormoner).

Konsentrasjonen kan være forhøyet ved for høyt inntak av jod eller ved patologisk forhøyet skjoldbruskkjertelfunksjon.

Sirkulerende jod i blodet tas først og fremst opp av skjoldbruskkjertelen og nyrene.

Hvis kroppen har et tilstrekkelig jodinntak, bruker skjoldbruskkjertelen ikke mer enn 10 % av jodet som tas opp. Ved et langvarig utilstrekkelig jodinntak er andelen jod som tas opp fra blodet høyere enn 80 %.

I tillegg tas jod også opp i små mengder i spyttkjertlene, mageslimhinnen og i øynene og livmorhalsen. Jodets funksjon i disse delene av kroppen er fortsatt ukjent.

Det er viktig å nevne at jod også tas opp av melkekjertlene hos ammende mødre. Jod spiller en viktig rolle i utviklingen av nyfødte barn.

Skjoldbruskkjertelhormoner som sirkulerer i blodet, er hovedsakelig bundet til proteinbærere. Bare mindre enn 1 % finnes i fri form. Likevel er det disse frie fraksjonene som er ansvarlige for den hormonelle virkningen.

I en frisk menneskekropp finnes det 15-20 mg jod, hvorav 70-80 % finnes i skjoldbruskkjertelen. Denne mengden avhenger av jodinntaket og reduseres når jodinntaket reduseres.

Ved langvarig jodmangel kan mengden jod i skjoldbruskkjertelen synke til under 20 µg.

Metabolisme og utskillelse

Metabolismen av jod begynner med at det tas opp i skjoldbruskkjertelen. Skjoldbruskkjertelen bruker jodet den mottar til å produsere hormonene tyroksin og trijodtyronin.

Levetiden til tyroksin (den tiden det sirkulerer i blodet og utfører sin funksjon) er 5-8 dager, mens levetiden til trijodtyronin er kortere, 1,5-3 dager.

Disse hormonene gjennomgår deretter nedbrytningsprosesser, der jod frigjøres fra hormonmolekylet, som fortsatt er til stede i blodplasmaet.

Nedbrytningen av skjoldbruskkjertelhormoner er avhengig av seleninntaket, ettersom selen er en viktig komponent i enzymene som er involvert i nedbrytningen.

Jod som frigjøres i blodet, kan enten reabsorberes av skjoldbruskkjertelen eller skilles ut av kroppen.

Jod skilles hovedsakelig ut fra kroppen via nyrene. Mer enn 90 % av jodet som tas opp gjennom kosten, skilles til slutt ut i urinen.

Mindre mengder jod skilles ut gjennom avføring, svette og, for ammende mødre, morsmelk.

Kjenner du kildene til jod i kosten?

Den naturlige forekomsten av jod i maten er svært varierende, noe som skyldes at jord og vann har ulike konsentrasjoner av jod i ulike deler av verden.

Jordsmonn med høyest jodinnhold finnes i kystområder, mens jordsmonn med lavest jodinnhold finnes i innlandet og i fjellområder.

Jo høyere jodinnholdet i jord og vann er, desto høyere er jodinnholdet i lokale planter og avlinger.

Når det gjelder animalske produkter, skyldes forskjellene i jodinnhold hva slags fôr dyrene spiser.

Jodkonsentrasjonen i melk er vanligvis høyere om vinteren fordi dyrene får mer jodtilskudd da.

I tillegg kan jodinnholdet i planter utilsiktet økes ved gjødsling eller behandling, og i animalske produkter ved tilsetning av tilsetningsstoffer eller fargestoffer.

I de fleste tilfeller har vegetabilske matvarer et lavere jodinnhold enn animalske matvarer på grunn av den lave konsentrasjonen av jod i jordsmonnet (unntatt i kystområder).

Tang har det høyeste jodinnholdet.

Matvarer som er rike på jod, er sjømat, grønne grønnsaker og bladgrønnsaker (f.eks. spinat), melk, kjøtt, egg og kornprodukter.

Jodmangel i kosten og relaterte skjoldbruskkjertelsykdommer har vært, og er til dels fortsatt, et verdensomspennende problem.

Dette problemet har man forsøkt å løse ved bevisst å tilsette jod i matvarer, såkalt berikning.

Det mest kjente eksemplet på bevisst tilsetning av jod til matvarer er sannsynligvis tilsetningen av jod til bordsalt (jodisert salt). Dette skjer hovedsakelig i områder der jordsmonnet og vannet er fattig på jod.

For å øke jodinnholdet tilsettes jod også i form av jodat i deig (brød, kaker) eller som det røde fargestoffet erytrosin i søtsaker eller kornprodukter.

I noen land tilsettes jod også i andre vanlige matvarer som ris, te og oljer.

Andre kilder til jod i tillegg til mat kan være medisiner, mineraltilskudd eller kosttilskudd med ekstrakter fra tang, planter eller fisk, radiologiske kontrastmidler, huddesinfeksjonsmidler eller vannrensetabletter.

Eksempler på jodholdige legemidler er amiodaron, et medikament som brukes til å korrigere uregelmessig hjerterytme, og kosttilskudd som inneholder kalium - i form av KI eller KIO3.

I forbindelse med mat er det viktig å nevne stoffer som motvirker skjoldbruskkjertelhormoner i kroppen. Vi snakker om antityreoideastoffer eller også strumigene.

Disse stoffene reduserer produksjonen eller bruken av skjoldbruskkjertelhormoner. Eksempler er tiocyanater, som finnes i kål, grønnkål, kålrabi, blomkål, brokkoli eller fôr.

Hva er anbefalt daglig inntak av jod?

Det er ikke fastsatt noen anbefalinger for gjennomsnittlig daglig inntak av jod på grunn av mangel på data.

Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet publiserer imidlertid verdier for tilstrekkelig jodinntak. Tilstrekkelig inntak er en gjennomsnittsverdi basert på observasjoner. Det antas å tilsvare befolkningens behov.

Tabell over adekvate daglige inntak av jod etter alder

Jodmangel versus jodoverskudd i kroppen

Ved mangel, men også ved for høyt inntak av jod, kan kroppen utvikle forstyrrelser eller sykdommer som i noen tilfeller er svært alvorlige.

En pålitelig indikator på kroppens jodforsyning er en urinprøve, størrelsen på skjoldbruskkjertelen og mengden skjoldbruskkjertelhormoner.

Den viktigste indikatoren er jodnivået i urinen. Mer enn 90 % av jodinntaket i kosten skilles ut i urinen, så denne testen er pålitelig.

Det er optimalt å bestemme jodutskillelsen over en 24-timers periode, da konsentrasjonen av jod i urinen svinger i løpet av dagen.

Tabell over jodverdier i urinen og betydningen av dem

Størrelsen på skjoldbruskkjertelen som organ er nært knyttet til jodinntaket. Endringer i størrelsen kan indikere både utilstrekkelig og for høyt jodinntak.

Bestemmelse av nivåene av tyroglobulin, tyrotropin og i sjeldne tilfeller skjoldbruskkjertelhormon kan også gi informasjon om kroppens jodforsyning.

Tyreoglobulin er forløperen til tyroksin og trijodtyronin, dvs. at det er disse hormonene de kommer fra. Tyrotropin er også et hormon, det dannes i hjernen og stimulerer produksjonen og utskillelsen av tyroksin og trijodtyronin.

Sammenligner man forekomsten av jodmangel og jodoverskudd, dominerer jodmangellidelser.

Hva forårsaker jodmangel?

Jodmangelsykdommer er blant de alvorligste pandemiene på verdensbasis og rammer så å si alle kontinenter.

Jodmangel er fortsatt en av de viktigste, men forebyggbare årsakene til hjerneskader og psykisk utviklingshemming.

Jodets viktigste funksjon er å delta i syntesen av skjoldbruskkjertelhormoner. Ved mangel på jod reduseres produksjonen av hormoner automatisk.

Ved kortvarig jodmangel kan skjoldbruskkjertelen kompensere for denne mangelen ved å bruke sine eksisterende hormonlagre.

Skjoldbruskkjertelen har bygget opp et lager av skjoldbruskkjertelhormoner flere måneder i forveien for å unngå forstyrrelser i produksjonen i tilfeller der jod ikke er tilgjengelig i kosten på kort sikt.

Hvis mangelen på jod vedvarer, reduseres tilførselen av hormoner og blodnivået synker. Som reaksjon på denne tilstanden øker utskillelsen av tyrotropin i hjernen. Tyrotropin forsøker å påvirke skjoldbruskkjertelen til å øke produksjonen av hormoner og dermed kompensere for de reduserte nivåene.

Men selv under påvirkning av tyrotropin klarer ikke skjoldbruskkjertelen å produsere tyroksin og trijodtyronin på grunn av jodmangel.

I stedet forstørres skjoldbruskkjertelen, i noen tilfeller til enorme proporsjoner.

Tilstrekkelig inntak av jod er spesielt viktig under menneskets vekst- og utviklingsperiode, enten det dreier seg om nyfødte, barn eller ungdom. Det er også viktig under svangerskapet, som er fosterets utviklingsperiode.

Mangel fører til at organers og vevs utvikling, vekst og modning bremses. Ulike vev er ulikt følsomme for mangel. Det mest følsomme organet er hjernen.

Den kritiske perioden er tiden fra andre trimester til barnets andre leveår. Selv en mild jodmangel i denne perioden kan føre til alvorlige og varige hjerneskader.

Ved milde former for jodmangel kan det, i tillegg til struma, oppstå milde utviklingsforstyrrelser, spesielt hos fostre, barn og ungdom. Disse inkluderer en reduksjon i den enkeltes intelligens og forekomsten av hyperaktivt barnesyndrom.

Den negative effekten av jodmangel på seksuell utvikling og tilhørende infertilitet er også diskutert.

Moderate former for jodmangel fører til struma og til og med hypotyreose, det vil si redusert skjoldbruskkjertelfunksjon.

Ved alvorlig jodmangel hos fostre, nyfødte og barn oppstår det alvorlige utviklingsforstyrrelser. Individet blir alvorlig og permanent påvirket. Vi snakker om endemisk kretinisme, som allerede er en ekstrem manifestasjon av jodmangel.

Kretinisme kjennetegnes av forstyrrelser i beinutviklingen, noe som fører til deformiteter i kropp og ansikt. Det manifesterer seg også i et betydelig redusert intellekt, noe som gjør det umulig for den syke å eksistere selvstendig.

Tabellarisk oversikt over helsemessige konsekvenser av jodmangel hos mennesker etter alder

Alternativene for å forebygge og håndtere konsekvensene av jodmangel er relativt enkle. Det er nødvendig å øke jodinntaket i kosten eller gjennom kosttilskudd.

Hva forårsaker for høyt jodinntak?

I motsetning til jodmangel er det en mindre andel av befolkningen, opptil 10 %, som får negative konsekvenser av for høyt jodinntak.

Noen personer tåler svært høye nivåer av jod uten synlige bivirkninger.

Forklaringen på denne forskjellen ligger sannsynligvis i at skjoldbruskkjertelen har tilstrekkelige reguleringsmekanismer og dermed kan tilpasse seg et overskudd av jod.

Den mer følsomme befolkningsgruppen som reagerer negativt på jodoverskudd, er personer med normalt lavt jodinntak, skjoldbruskkjertelsykdommer eller økt følsomhet for jod.

De vanligste symptomene på jodoverfølsomhet er hetetokter, hovne spyttkjertler, synsproblemer og hudproblemer som elveblest og utslett.

Ved for høyt jodinntak i kroppen er det svært viktig å skille mellom om det dreier seg om et kortvarig overskudd av jod eller en langvarig økning.

I det første tilfellet skyldes endringene oftest inntak av visse legemidler eller kosttilskudd med høyt jodinnhold (f.eks. amiodaron).

En enda større jodbelastning oppstår ved undersøkelser der jod brukes som kontrastmiddel - røntgenundersøkelser, computertomografi.

Kortvarig, men svært intens jodbelastning kan føre til dysfunksjon i skjoldbruskkjertelen og aktivering av autoimmune reaksjoner.

Fra et helsemessig synspunkt er en langvarig økning av jodinnholdet i kosten farligere og mer alvorlig. Dette skjer oftest i forbindelse med jodmangel.

Vi snakker om for mye jod i kroppen når jodinnholdet i urinen overstiger 300 µg/l. Nivåer som allerede anses som farlige for mennesker, er høyere enn 500 µg/l.

Hva er de største risikoene ved langvarig for høyt inntak av jod, og hvilke helseproblemer kan det føre til?

• Hypertyreose - økt funksjon av skjoldbruskkjertelen
• Autoimmune eller inflammatoriske sykdommer i skjoldbruskkjertelen
• struma
• Hypotyreose - Skjoldbruskkjertelfunksjonen og hormonproduksjonen reduseres paradoksalt nok på kort sikt ved høyt jodinntak, og reduksjonen kan vedvare hos personer med eksisterende skjoldbruskkjertelsykdom.
• Inflammatorisk skjoldbruskkjertelsykdom hos barn under ett år hvis moren hadde mangel på skjoldbruskkjertelhormoner før svangerskapet.
• I mer alvorlige tilfeller sannsynligvis også svulster i skjoldbruskkjertelen.