ADHD: Oppmerksomhetsforstyrrelse med hyperaktivitet, årsaker og symptomer

ADHD er en verdensomspennende forkortelse for Attention Deficit Hyperactivity Disorder, som er en spesifikk atferdspatologi som viser seg fra ung alder.

I denne artikkelen kan du lese om etiologi og faktorer som påvirker utbruddet, manifestasjoner, behandling av ADHD og mye annen interessant informasjon.

ADHD er en hyperkinetisk psykiatrisk lidelse, og forekomsten blant barn i skolealder anslås til 10-12 %. ADHD diagnostiseres oftest i alderen 6-9 år i forbindelse med at barnet begynner på skolen.

Gutter er oftere rammet.

ADHD kjennetegnes av nedsatt konsentrasjons- og oppmerksomhetsevne, nedsatt kontroll over emosjonelle impulser, indre rastløshet og hyperaktivitet.

ADHD kjennetegnes av en tidlig debut, og symptomene viser seg hos barnet allerede i løpet av de første syv leveårene.

Det er en kombinasjon av overaktiv atferd med utpreget uoppmerksomhet og manglende evne til å opprettholde vedvarende konsentrasjon og oppmerksomhet på en enkelt aktivitet.

Et karakteristisk trekk er også fravær av motivasjon med en tendens til å skifte aktivitet uten å fullføre den første aktiviteten/oppgaven. ADHD kjennetegnes også av dårlig organisering av arbeidet og desorganisering i hverdagen.

Forløpet og symptomene avhenger imidlertid av nøyaktig hvilken type og form for ADHD den enkelte har.

Ifølge litteraturen skal symptomene på ADHD vise seg før 7-årsalderen, og tilstanden skal ha vart i minst 6 måneder. Tilstanden må imidlertid ikke være forårsaket av en annen mulig psykisk lidelse hos barnet, som for eksempel angstlidelse, depresjon, stemningslidelse eller schizofreni.

Denne hyperkinetiske forstyrrelsen har et kronisk forløp. Den kan vedvare fra barndommen og inn i voksen alder og har vanligvis en negativ innvirkning på individets sosiale tilpasning. Ifølge litteraturen utvikler ADHD seg til voksen alder i mer enn 50 % av tilfellene.

ADHD diagnostiseres ofte i begynnelsen av skolegangen, der barnet blir bedt om å være organisert, samarbeidsvillig og fokusert på skoleaktiviteten (oppgave, oppgave, tolkning av læreplanen).

Etiologien til ADHD er multifaktoriell og kompleks, og omfatter både genetiske, biologiske, psykososiale og ytre faktorer.

Den primære risikofaktoren for ADHD er genetisk predisposisjon.

Genetiske faktorer er bekreftet i studier som indikerer en høyere forekomst av ADHD hos førstegradsslektninger enn i befolkningen generelt, med et forhold på 24 % til 6 %. En høyere forekomst er også sett hos andregradsslektninger.

Noen studier bekrefter at ADHD forekommer hos 18 % av de biologiske foreldrene til barn med ADHD.

Det er også observert en høyere forekomst ved tilstedeværelse av psykiatriske lidelser som depresjon, angstlidelser eller avhengighet av alkohol eller psykoaktive stoffer.

Det er rapportert om en sammenheng mellom utvikling av ADHD og helsekomplikasjoner under svangerskapet og fødselen, lav fødselsvekt hos barnet og mors bruk av alkohol, nikotin og andre psykoaktive stoffer.

En mulig medvirkende faktor til at ADHD manifesterer seg, er feilaktig valgt oppdragelse, institusjonsoppdragelse, forstyrret kvalitet på relasjoner i familien eller skolemiljøet til den enkelte.

Til tross for medisinske fremskritt er den biologiske årsaken til ADHD fortsatt ukjent, men det er påvist forstyrrelser i den prefrontale delen av hjernen. Det er tydelig at det foreligger en dysregulering av den hemmende aktiviteten i den frontale delen av hjernen.

Det er også mistanke om forstyrrelser i visse nevrotransmittersystemer i kroppen.

Den grunnleggende manifestasjonen av denne nevroutviklingsforstyrrelsen er en forstyrrelse i barnets evne til å være oppmerksom. Evnen til å konsentrere seg og oppfatte en bestemt aktivitet over lang tid er redusert.

Hyperaktivitet og hyppig impulsivitet er tydelig hos barnet. Hyppige skader som følge av barnets uoppmerksomhet og overdrevne aktivitet er også en konsekvens.

Nedsatte skoleprestasjoner som følge av redusert evne til å konsentrere seg og innordne seg visse normer er også et karakteristisk trekk. Barn og unge med ADHD har ofte problemer med å sosialisere seg og tilpasse seg nye miljøer.

Det kan også være problemer i forholdet til foreldre, søsken eller jevnaldrende.

Senere i livet, hvis ADHD ikke behandles, kan det oppstå en eller annen form for aggresjon og kriminalitet.

ADHD er ofte kronisk og rammer ca. 50 % av alle voksne. Disse personene har økt risiko for stress, relasjonelle uoverensstemmelser, desorganisering eller nedgang i sosial og økonomisk status.

Mulige manifestasjoner og symptomer på ADHD:

• Manglende evne til å konsentrere seg
• Manglende evne til å konsentrere seg over lengre tidsperioder
• Lett å bli distrahert
• Glemmer å fullføre oppgaver
• Hyperaktivitet
• Impulsiv atferd
• Upassende respons på stimuli
• Utålmodighet, distraherbarhet
• Vanskeligheter med stille aktivitet
• Avbryter samtaler og hopper inn i tale
• Desorganisering av normale daglige aktiviteter

Barn med ADHD er imidlertid også svært sensitive og har sine egne sterke sider. De er ofte svært kreative, fulle av fantasi og har en rik indre verden.

Symptomene avhenger imidlertid av nøyaktig hvilken type og form for ADHD den enkelte har. For den ukyndige er det tre grunntyper av ADHD:

• Overveiende uoppmerksom
• Overveiende hyperaktiv
• Kombinert form for ADHD

Diagnosen stilles oftest i tidlig skolealder, og de første symptomene viser seg vanligvis i 7-årsalderen. Diagnosen stilles i hovedsak av en psykiater.

Diagnostiseringen innebærer en detaljert vurdering av barnets atferd. Utgangspunktet er et spesifikt spørreskjema for ADHD-klassifisering som er delt inn i to hoveddeler - uoppmerksomhet og hyperaktivitet. Vurderingsskalaen finner du i slutten av denne artikkelen.

Personen bør ha de fleste (minst 6) av de viktigste spesifikke symptomene for den aktuelle typen og formen for ADHD.

Symptomene bør også forstyrre personens dagligliv når diagnosen ADHD skal stilles.

Symptomene på ADHD er kanskje ikke umiddelbart synlige i en medisinsk setting, og derfor er diagnostiseringen omfattende. Den innebærer gjentatte besøk, spesielt når patologiske symptomer forverres eller dukker opp igjen.

Utredningen bør bestå av en grundig anamnese, anamnese, skole-/arbeidshistorie og familieanamnese, samt et intervju med pasient, foreldre eller partner.

Før diagnosen stilles, må den undersøkende legen utelukke andre medisinske diagnoser som depresjon, angst, schizofreni eller visse søvnproblemer.

En MR-undersøkelse av hjernen kan utføres for å se de indre strukturene i hjerneområdet i detalj. EMG (elektromyografi), som er en måling av hjernens elektriske impulser for å avdekke eventuelle avvik, er også et alternativ.

De fleste personer med ADHD vil imidlertid ikke få påvist noen problemer ved en fysisk eller kroppslig undersøkelse, men en undersøkelse er nødvendig for å vurdere andre mulige medisinske lidelser som en del av en differensialdiagnose.

Myter om ADHD

Myte: Bare barn har ADHD

Selv om diagnostiseringsprosessen bør vise tilstedeværelsen av spesifikke ADHD-symptomer i 7-årsalderen, er det mange som forblir udiagnostiserte i voksen alder. Foreldrenes interesse og samarbeid har stor betydning for tidlig diagnostisering.

Det er lite sannsynlig at en voksen person med ADHD vil vise overdreven hyperaktiv atferd, men snarere en indre rastløshet, en manglende evne til å opprettholde oppmerksomheten og konsentrasjonen om en bestemt aktivitet.

Myte: Hyperaktivitet er alltid til stede ved ADHD.

ADHD-lidelser inkluderer mange andre symptomer under ADHD, og på bakgrunn av dette deles diagnosen inn i flere typer.

Den uoppmerksomhetsdominerte formen for ADHD viser ikke overdreven hyperaktivitet. En slik person beskrives ofte som drømmende, uoppmerksom og lett å bli distrahert av ulike stimuli. Han eller hun kan også være uoppmerksom, uforsiktig eller glemsk i daglige rutiner.

ADHD-skala

Tabell over symptomer på distraherbarhet og uoppmerksomhet

Symptomer på hyperaktivitet og impulsivitet i tabellen