Amyloidose: hva er det og hvorfor oppstår det, hvilke symptomer har det?

Amyloidose er en sjelden sykdom som skyldes et unormalt protein som kalles amyloid. Den oppstår når amyloid hoper seg opp i organene og forstyrrer deres normale funksjon.

Amyloid finnes normalt ikke i kroppen, men kan bestå av flere ulike typer proteiner. De organene som oftest rammes av amyloidose, er hjertet, nyrene, leveren, milten, nervesystemet og fordøyelseskanalen.

Noen typer amyloidose forekommer i forbindelse med andre sykdommer, og disse typene amyloidose kan "kureres" ved riktig behandling av den underliggende sykdommen.

Noen typer amyloidose er alvorlige, utvikler seg raskt og fører til livstruende organsvikt.

Behandlingen består av cellegiftbehandling, som er svært lik den som brukes ved kreft, og i enkelte tilfeller er organ- eller stamcelletransplantasjon et alternativ.

Amyloidose er en relativt sjelden sykdom.

Den skyldes opphopning av et vanskelig oppløselig protein som kalles amyloid i kroppens organer. Opphopningen av dette proteinet i organvevet fører til skader på organene og forstyrrer deres normale funksjon.

Amyloid er et uløselig protein som har karakter av fibriller. Den spesifikke strukturen, som ligner på et brettet ark, beskytter proteinet mot proteolyse (nedbrytning til mindre underenheter - oppløsning).

Det finnes i dag mer enn 30 kjente typer proteiner som kan forårsake amyloidose, dvs. opphopning i vev. Disse såkalte amyloidogene proteinene hoper seg opp ekstracellulært, dvs. mellom cellene, ikke inne i dem.

Amyloidose er en sjelden sykdom.
Den rammer ca. 5-12 pasienter per 1 million mennesker hvert år.
Den er vanligere hos menn.

Det finnes flere ulike typer amyloidose.

Noen typer er arvelige, mens ervervede former for amyloidose er mye vanligere og kan skyldes ytre faktorer som kroniske betennelsessykdommer eller årelang dialysebehandling.

I de fleste tilfeller rammer amyloidose flere organer, men det finnes også flere typer som bare rammer én del av kroppen.

Typer av amyloidose

Det finnes flere former for denne sykdommen.

AL-amyloidose

Også kalt primær amyloidose, og er den vanligste formen for amyloidose i utviklede land.

Den utgjør opptil 70 % av alle ervervede amyloidoser.

Den forårsakes av avleiring av frie lette kjeder av immunglobuliner, som er produkter av klonale plasmaceller. I 20 % av tilfellene er primær amyloidose assosiert med hemato-onkologiske sykdommer som myelomatose eller Waldenströms makroglobulinemi.

Denne formen rammer hovedsakelig hjertet, nyrene, leveren og nervesystemet.

AA-amyloidose

Også kalt sekundær amyloidose eller reaktiv amyloidose fordi den vanligvis skyldes langvarig inflammatorisk sykdom.

Ofte dreier det seg om revmatiske sykdommer som revmatoid artritt, ankyloserende ar tritt eller juvenil artritt.

AA-amyloidose kan også forårsakes av kronisk tarmbetennelse, osteomyelitt, kroniske luftveissykdommer eller huddefekter som ikke gror.

Bedre behandling av kroniske betennelsessykdommer har ført til en kraftig nedgang i antall tilfeller av AA-amyloidose.

Tidligere utgjorde AA-amyloidose opptil 45 % av alle tilfeller av amyloidose, men i dag forekommer den i ca. 6 % av tilfellene i utviklede land.

Den rammer oftest nyrene, leveren og milten.

Arvelig amyloidose (familiær amyloidose)

Dette er en arvelig sykdom.

Sykdommen skyldes opphopning av amyloidprotein, som er et defekt transthyretin.

En genetisk mutasjon forårsaker en endring i strukturen til dette proteinet, nærmere bestemt at en aminosyre erstattes med en annen. En slik endring destabiliserer hele proteinmolekylet, som deretter danner en betafoldet arkstruktur - altså amyloid.

Mutasjonen er til stede fra fødselen av. Selve sykdommen begynner å manifestere seg mellom 20- og 50-årsalderen.

Denne typen amyloidose rammer hovedsakelig nervesystemet, hjertet og nyrene.

Senil amyloidose

Dette er en type amyloidose som også skyldes avleiring av transthyretin, men umutert, såkalt nativt transthyretin eller vildtype transthyretin. Dette proteinet, som dannes i leveren, er normalt og ikke utsatt for mutasjon. Av ukjente årsaker begynner det imidlertid å danne en amyloid struktur og blir dermed ikke nedbrytbart.

Sykdommen rammer hovedsakelig menn i 70-årene.

De kliniske symptomene er mest uttalte i hjertet. Den forårsaker også karpaltunnelsyndrom.

Lokalisert amyloidose

Den kjennetegnes ved at den bare rammer ett sted eller organ i kroppen.

Den har vanligvis en bedre prognose enn de nevnte typene amyloidose som påvirker flere organsystemer.

Typiske affeksjonssteder er blære, hud, hals eller lunger.

Risikofaktorer

De viktigste faktorene som kan øke risikoen for amyloidose, er blant annet:

• Høy alder - amyloidose forekommer hovedsakelig mellom 60 og 70 år, men kan også forekomme tidligere.
• mannlig kjønn
• kroniske infeksjons- eller betennelsessykdommer (spesielt ved AA-amyloidose)
• sykdomshistorie i familien (arvelige typer amyloidose)
• dialyse, som filtrerer ut store proteiner fra blodet, er sjeldnere med mer moderne dialyseteknologier
• svart hudfarge

Det kan ta lang tid før symptomene på amyloidose viser seg, eller de kan forveksles med andre sykdommer.

En korrekt diagnose kan bare bekreftes ved langt fremskreden sykdom når mange organer i kroppen er påvirket av amyloid.

Typiske symptomer på amyloidose inkluderer:

• Hevelse i ankler og føtter
• Alvorlig tretthet og svakhet
• Kortpustethet ved minimal anstrengelse
• Manglende evne til å ligge i sengen på grunn av pustebesvær
• Nummenhet, prikking eller smerter som stråler ut i hender eller føtter, spesielt smerter i håndleddene (karpaltunnelsyndrom)
• Diaré, eventuelt avføring med blod, eller motsatt, forstoppelse
• Utilsiktet vekttap på mer enn 5 kg.
• Forstørret tunge, som kan være bølget i kantene (forårsaket av tenner som har satt seg fast)
• Endring i hudkvalitet, f.eks. fortykket hud
• Lette blåmerker
• Rødlilla flekker rundt øynene
• Uregelmessig hjerterytme
• Vanskeligheter med å svelge

Påvirkning av hjertet

Opphopning av amyloid i hjertet fører til en volumreduksjon når hjertekamrene fylles mellom hjerteslagene.

I praksis betyr dette at hjertekamrene fylles mindre og mindre for hvert hjerteslag, slik at blodvolumet som pumpes ut i kroppen, blir mindre.

Resultatet er rask utmattelse, kortpustethet, brystsmerter og ineffektivitet.

Hvis amyloidose påvirker de stedene i hjertet som produserer elektriske impulser, kan det oppstå endringer i hjerterytmen, flimmer eller takykardi. En slik affeksjon er potensielt livstruende.

Skader på nyrene

Amyloid kan avleires i nyrene og skade det svært følsomme filtreringssystemet.

Resultatet er økt lekkasje av proteiner som normalt ikke kommer ut i urinen fordi kroppen lagrer dem.

I tillegg reduseres nyrenes evne til å fjerne avfallsstoffer som dannes under næringsomsetningen. Sluttresultatet er nyresvikt og behov for dialyse.

Symptomer fra nervesystemet

Et vanlig symptom på amyloidose er smerter.

Smertene kan være ledsaget av nummenhet eller prikking i fingrene, en brennende følelse i tærne eller føttene.

Amyloid kan også påvirke nervene som innerverer tarmene, for eksempel tarmen. Derfor kan pasientene få problemer med hyppig diaré eller forstoppelse.

Amyloidose er en diagnose som kan bli oversett i årevis.

Symptomene på sykdommen ligner i stor grad på symptomene på andre, mer vanlige sykdommer, og derfor tenker man ikke umiddelbart på den sjeldnere amyloidosen når en pasient henvender seg med plager for første gang.

Tidlig diagnose er avgjørende for den fremtidige prognosen for sykdommen, ettersom rask terapeutisk intervensjon forhindrer ytterligere organskade. Nøyaktig diagnose for å bestemme typen amyloidose er også svært viktig, ettersom behandlingen varierer sterkt avhengig av typen amyloidose.

Laboratorieundersøkelser

Blod- og urinprøver kan avsløre tilstedeværelsen av det unormale proteinet, men i mange tilfeller vil konvensjonell elektroforese av perifert blod og urin ikke påvise monoklonalt immunglobulin på grunn av den svært lave konsentrasjonen.

Benmargsundersøkelse er mer sensitiv.

Genetisk testing

For å fastslå diagnosen arvelig amyloidose utføres det genetiske tester av blod. Tilstedeværelsen av de vanligste mutasjonene i amyloidgenene overvåkes.

Biopsi

Vevshistologi er avgjørende for å stille en korrekt diagnose. En vevsprøve tas i forbindelse med en ikke-målrettet biopsi (tilfeldig utvalgte organer med hyppigere involvering), f.eks. fra underhudsfettet rundt navlen, spyttkjertlene, tungen eller endetarmen.

Hvis resultatet er negativt og det er mistanke om at amyloidosen vedvarer, kreves det en målrettet biopsi (organer som vi vet er rammet av sykdommen, men ikke hvilken sykdom) fra de berørte organene, dvs. lever, nyre, nerve, hjerte osv.

Spesifikke vevstester kan bidra til å fastslå nøyaktig hvilken type amyloidavleiring det dreier seg om. For eksempel kan man farge prøven med Kongorødt og deretter se på prøven i et polarisasjonsmikroskop.

En positiv prøve viser såkalt dikroisme, dvs. en endring i farge når vinkelen på det innfallende lyset endres.

Bildedannende undersøkelser

Ved hjelp av bildeundersøkelser av organer kan vi vurdere graden av skade. For eksempel brukes MR av hjertet.

Forløpet av denne alvorlige sykdommen avhenger av den utløsende årsaken til sykdommen.

Amyloidose er en sykdom som utvikler seg gradvis, med en snikende debut og et vanskelig gjenkjennelig klinisk syndrom.

Ved mer alvorlig organskade er sykdommen i et fremskredent stadium der det er vanskelig å reversere prognosen.

Prognosen avhenger av typen amyloidose og om pasienten responderer adekvat på behandlingen.

Ubehandlet er systemisk amyloidose ofte dødelig.

Tid og overlevelse avhenger av graden og antallet organer som er rammet.

Når det gjelder sykelighet, er hjerteaffeksjon det mest alvorlige.