Behandling av benkreft: kirurgi, strålebehandling og cellegift, legemidler

Effektiv behandling av beinsvulster krever tverrfaglig samarbeid.

Den tverrfaglige tilnærmingen involverer barneleger, allmennleger, ortopeder, patologer, onkologer, radiologer og spesialister innen rehabilitering og fysioterapi.

Behandlingen av muskel- og skjelettsvulster har gjennomgått store fremskritt og endringer de siste 40-50 årene, noe som har forbedret pasientenes overlevelseschanser og prognose.

Ny innsikt i ondartet celletransformasjon gir terapeutiske muligheter for genteknologi.

Målet med behandlingsregimene er radikal fjerning av primærsvulsten, ofte i kombinasjon med systemisk cellegift og/eller strålebehandling.

Ofte gis det såkalt neoadjuvant kjemoterapi før operasjonen for å få svulsten til å krympe.

Det kirurgiske inngrepet kan kreve samarbeid mellom ortoped og karkirurg, thoraxkirurg eller plastikkirurg. Ufullstendig fjerning av svulsten gir høy risiko for tilbakefall.

De kirurgiske teknikkene har utviklet seg betydelig, så du må ikke umiddelbart tenke på en radikal amputasjon.

Når det gjelder svulster i lemmer, kan de fleste pasienter gjennomgå en såkalt lemmesparende operasjon. Ved denne operasjonen fjernes den berørte delen av beinet ned til det friske vevet og erstattes med en protese. Etter operasjonen er det svært viktig med grundig rehabilitering av pasienten.

Hos noen pasienter kan det være nødvendig med amputasjon av benet, oftest hos pasienter med en stor svulst eller en aggressiv svulst som sprer seg raskt og ikke kan fjernes på en sikker måte.

Kjemoterapimedisinene som brukes, omfatter metotreksat, doksorubicin, cisplatin, karboplatin, ifosfamid, topotekan, etc. De administreres i henhold til internasjonale standardprotokoller i henhold til den spesifikke svulsttypen.

Strålebehandling spiller en viktig rolle i behandlingen av benkreft (f.eks. for å fjerne rester etter kirurgi) og for å forebygge komplikasjoner. Bruken av strålebehandling i den innledende behandlingen er begrenset for noen typer. Osteosarkom er for eksempel svært stråleresistent.

Behandling av benmetastaser krever også en tverrfaglig tilnærming.

Benmetastaser kan, hvis det ikke foreligger ryggmargskompresjon eller patologiske brudd, påvirkes betydelig av kreft- og antiresorptiv behandling. På denne måten bevares pasientens mobilitet og selvhjulpenhet.

En bedre prognose oppnås hvis det ikke foreligger et stort antall benmetastaser, hvis de ikke er assosiert med metastaser i andre systemer og hvis det er identifisert et primært tumorbed.

Bisfosfonater (f.eks. pamidronat, zoledronsyre osv.) og målrettet behandling med det monoklonale antistoffet denosumab, smertestillende midler, radioisotoper, ekstern strålebehandling, ortopediske og kirurgiske inngrep brukes i behandlingen av benmetastaser.