Hvordan behandles coxartrose? Medisinering, trening til etter operasjon av leddet

Hvorfor starte behandling for coxartrose så snart som mulig?

Behandling av leddgikt må startes ved de første tegnene og bremse eller stoppe den degenerative prosessen i leddet. Hvis den ikke behandles og kroppens signaler ignoreres, kan den destruktive prosessen i hofteleddet utvikle seg akselererende.

I tillegg til selve smerten og bevegelsesinnskrenkningen i leddet kan det utvikle seg komplekse muskulære ubalanser i muskel- og skjelettsystemet.

Ved smerter er det typisk å gå på en smertestillende måte, det vil si at man "skåner" det skadede leddet og belaster det andre mer.

Langvarig overbelastning av det motsatte hofteleddet kan føre til rask slitasje og artrose i det andre, friske leddet.

Feilstilling av ryggen og en skjev bekkenposisjon er til stede, noe som igjen påvirker kroppsholdningen i overkroppen, skuldrene og hodet.

Etter en viss tid kan det oppstå muskelsmerter selv i de ytterste delene av kroppen.

Behandling av coxartrose

Behandling av hofteartrose er delt inn i konservativ og kirurgisk.

Hovedmålet med artrosebehandling er å utsette invasiv behandling, nemlig kunstig hofteprotese. Det avhenger alltid av pasientens objektive og subjektive symptomer og avtalen med legen.

Vanligvis brukes konservativ behandling, og deretter evalueres resultatene for å avgjøre om det er hensiktsmessig og nødvendig med kirurgi. Hvis pasientens smerter er sterke og akutte, anbefales det å sette inn en leddprotese (endoprotese) umiddelbart.

Konservativ behandling

Konservativ behandling fokuserer på å eliminere smerte, øke leddets bevegelighet, styrke svekkede muskler, slappe av overanstrengte muskler, vektkontroll, endre fysisk aktivitet og lære riktig ergonomi for arbeid og normale daglige aktiviteter.

De viktigste representantene for farmakologisk behandling er smertestillende midler, ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler og kondrobeskyttende midler.

Behandlingen er basert på effektiv lokal ernæring av leddet i form av hyaluronsyre, kollagen og andre kondrobeskyttende midler. Legen gir smertefrie injeksjoner direkte inn i innsiden av leddkapselen i det skadde leddet.

Konservativ behandling innebærer passiv behandling ved hjelp av de positive effektene av fysioterapi som elektroterapi, fototerapi, ultralyd, termoterapi eller hydroterapi.

Valget av en bestemt type behandling avhenger alltid av den ønskede effekten, som vanligvis er analgetisk (smertelindrende) og helbredende (regenerativ).

Fysioterapi er en integrert del av leddgiktbehandlingen. Rehabilitering foreskrives av legen både forebyggende og i den pre- og postoperative fasen av behandlingen.

Coxartrose er en av de vanligste ortopediske diagnosene fysioterapeuter møter på poliklinikker, sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner.

I fellesøktene slapper fysioterapeuten av og mobiliserer pasientens hofteledd, sacroiliacaledd og ledd i nakkesøylen. Ved hjelp av myke og manuelle teknikker påvirker og fjerner han eller hun muskelspasmer.

Utfører øvelser sammen med pasienten, spesielt for å styrke og stabilisere setemuskulaturen og musklene nær hofteleddet.

Coxartrose og trening

Fysioterapeuten velger spesifikke øvelser i henhold til målet med behandlingen og pasientens helsetilstand. Øvelsene varierer i den forebyggende fasen, den preoperative fasen og den postoperative fasen.

Etter operasjonen følger pasienten visse bevegelsesprinsipper og restriksjoner (ingen kryssing av bena, lav sittestilling, høy belastning på hofteleddet, overdreven rotasjon osv.)

Den mest brukte øvelsen er " glute bridge", som brukes for å styrke setemuskulaturen.

Pasienten ligger med hele ryggen og hodet på en myk matte med bena bøyd i knærne. Det er ikke noe mellomrom mellom matten og ryggraden. Bena er limt fast til matten i hele lengden, og armene er løst plassert inntil kroppen. Det observeres regelmessig mellomgulvspusting og bukpusting.

Med en utpust løsner pasienten gradvis ryggvirvlene fra matten ryggvirvel for ryggvirvel og løfter bekkenet opp mot taket. Han trekker sammen og aktiverer setemusklene.

Pasienten blir værende i den høyere posisjonen. Han puster inn og ut flere ganger i ribbeina, men tillater ikke sammentrekning av setemusklene.

Med en utpust legger pasienten seg sakte og rolig tilbake på matten i utgangsposisjonen og slapper av i setemuskulaturen. For å gjøre øvelsen sikrere kan pasienten plassere en myk gymnastikkball eller pute mellom lårene for å forhindre overdreven adduksjon og kryssing av beina.

En variant av denne øvelsen for å styrke både setemuskulaturen og lårets abduktorer (uten vekt) er å bruke den øvre setebrostillingen, der knærne trekkes fra hverandre (frosk) samtidig som setemuskulaturen trekker seg sammen.

Deretter fører vi knærne forsiktig sammen igjen til hofteleddets nivå. Det er lurt å øve mot en liten motstand (motstandsduk av gummi eller terapeutens hender som yter litt motstand mot utøverens bevegelse).

Igjen forblir skulderbladene limt til matten gjennom hele øvelsen. Oppmerksomhet rettes mot diafragmatisk bukpust (puste til sidene av de nedre ribbeina).

Det anbefales å konsultere en terapeut for å gjøre behandlingen mer effektiv og for å unngå feil under øvelsene. Terapeuten vil utarbeide øvelser som er skreddersydd for pasienten, hans/hennes diagnose og målet med behandlingen.

Biologisk behandling

Biologisk behandling er den nyeste formen for konservativ behandling, men brukes ikke ofte på grunn av kostnadene.

Den går ut på å ta kroppens egne stamceller fra fett, som injiseres direkte i det skadede leddet. Disse har evnen til å reparere og regenerere celler og vev i kroppen.

Pasienter med leddgikt av grad I og II har subjektivt vurdert sin helseforbedring i spørreskjemaer. Omtrent 65 % av pasientene opplevde en reduksjon i smerte og en viss forbedring av bevegeligheten i det skadede leddet 6 måneder etter inngrepet.

Behandlingen er mer effektiv og har en mer varig effekt jo mer den brukes på et lavere stadium av artrose.

På grunn av fremskritt innen utvikling og medisin antas det at biologisk behandling kan bli den mest effektive formen for behandling av artrose i fremtiden.

Hofteprotese

Endoprotese, en hofteprotese, er indisert når tilstanden ikke har bedret seg med konservativ behandling. Det anbefales ofte ved høyere grader av artrose og sterke smerter.

Den vanligste årsaken til hofteprotese er coxartrose.

Endoproteser er laget av titan, kobolt eller krom. Disse materialene har lang levetid. Det finnes to typer erstatninger, nemlig delvis og total.

Ved delvis erstatning erstattes den skadede delen av leddet, mens ved total erstatning erstattes begge deler av leddflatene.

I dag finnes det et stort utvalg av implantater, noe som gjør at legene kan velge en passende type endoprotese for hver type funksjonshemning.

Implantater er delt inn i:

• sementerte
• usementerte
• hybrid

En sementert protese med beinsement er glattere på overflaten og fullt belastbar kort tid etter operasjonen. Ulempen er at den må skiftes ut på et senere tidspunkt, noe som gjør det vanskeligere for kirurgen å komme til.

Den brukes derfor hovedsakelig hos eldre og inaktive pasienter.

En usementert protese er derimot ru på overflaten, og den stabile forankringen skjer gradvis. Ulempen er at den ikke kan belastes fullt ut like etter operasjonen.

Det er imidlertid et enkelt kirurgisk alternativ for en eventuell erstatning i fremtiden og egner seg for yngre og mer aktive pasienter.

Ved hybriderstatninger er hver benkomponent individuelt festet på en annen måte.

Rekonvalesens og komplikasjoner

I de fleste tilfeller er rekonvalesensen etter en hofteprotese enkel og smertefri. Både pasienten og behandleren prøver å sikre at det "nye" leddet kan brukes fullt ut så snart som mulig etter operasjonen.

Pasienten kan oppleve ømhet i musklene rundt hofteleddet i form av muskelubalanse. Dette kan imidlertid korrigeres relativt raskt med riktig rehabilitering. Kroppen og strukturene rundt leddet venner seg gradvis til det nye leddet.

Mulige komplikasjoner er forbundet med generell og lokal anestesi, som ved andre kirurgiske inngrep. Lokale komplikasjoner er minimale, men mulige. De kan omfatte postoperativ dislokasjon av endoprotesen, infeksjon eller nevromuskulære forstyrrelser i det opererte området.

Rehabiliteringen starter umiddelbart på operasjonsdagen og utføres med hjelp av fysioterapeuter som bruker rehabiliteringshjelpemidler som motoriske skinner, tredemøller eller overballs og gymnastikkballer.

I stående stilling trenes pasienten i å gå med to stokker på flatt underlag. Når dette mestres, økes avstanden gradvis, og man lærer seg å gå i trapper.

De første 6 ukene etter operasjonen (hvorav ca. 2 uker på sykehuset) går med til tilvenning og tilheling av det opererte leddet. I denne perioden må pasienten ikke belaste benet fullt ut og bør gå med krykker.

Ved langsomt å belaste den opererte siden blir pasienten kvitt krykkene. Pasienten trener sammen med fysioterapeuten fra operasjonsdagen på sykehuset og deretter i møter på rehabiliteringsklinikken.

Resultatet er en full tilbakevending til livet.