Behandling av hypofyseadenom: medikamenter eller kirurgi?

Den medisinske behandlingen krever samarbeid mellom flere spesialister, nemlig nevrokirurg, øre-nese-hals-lege, endokrinolog og stråleonkolog.

Effektiv behandling består av enten nevrokirurgi, medisinering og stråling mot svulsten, eller en kombinasjon av disse metodene. Målet med behandlingen er å fjerne svulsten og bringe kroppens hormoner tilbake i balanse.

Kirurgisk behandling

Nevrokirurgi er spesielt nødvendig i situasjoner der hypofysesvulsten trykker på synsnervene, eller hvis det dreier seg om et funksjonelt adenom som produserer store mengder av visse hormoner.

Det finnes to hovedmetoder for nevrokirurgisk behandling.

Endoskopisk transnasal transsfenoidal tilnærming

Svulsten fjernes ved hjelp av en helt spesiell metode der det ikke er nødvendig å utføre en kraniotomi, det vil si å åpne pasientens hodeskalle. Svulsten nås gjennom nesen og bihulene.

Fordelen med denne operasjonen er at ingen andre deler av hjernen skades under operasjonen. Arret er så lite at det knapt er synlig.

Begrensningene ved denne prosedyren er adenomer som er for store eller som vokser inn i de omkringliggende hjernestrukturene.

Klassisk åpen transkraniell tilnærming (kraniotomi)

Svulsten fjernes kirurgisk gjennom et hull i hodeskallen. Inngrepet er noe mer risikofylt, men er den eneste løsningen for gigantiske adenomer eller andre medisinske kontraindikasjoner mot transsfenoidal tilgang.

Strålebehandling

Strålebehandling går ut på å bestråle svulsten med en radioaktiv strålekilde med høy energi. Strålebehandling brukes vanligvis etter operasjonen for å stabilisere sengen etter at svulsten er fjernet, eller som en selvstendig behandlingsform.

Den brukes også ved tilbakevendende svulster som vokser ut igjen etter kirurgisk fjerning.

Den terapeutiske effekten og komplikasjonene ved denne behandlingsformen er ikke umiddelbare, og det tar flere år før den virker.

Metodene for strålebehandling inkluderer:

Stereotaktisk strålebehandling

Dette er en enkelt applikasjon av en tynn radioaktiv stråle med svært høy energi. Ved hjelp av bildedannende teknikker bestemmes nøyaktig størrelse, form og volum på svulsten som skal bestråles.

Presisjonen i et slikt "snitt" er svært høy, helt ned til 1 mm. Fordelen er at det omkringliggende friske vevet beskyttes mot strålingen. En høy effektiv stråledose sendes til svulsten for å stoppe veksten.

Ved denne behandlingen brukes en spesiell teknikk, nemlig en lineærakselerator, cyberknife eller gammakniv, som bare er tilgjengelig ved enkelte spesialiserte sentre.

Ekstern strålebehandling

Ved ekstern strålebehandling brukes også radioaktiv stråling fra en lineærakselerator, men strålingen gis i serier og i mindre doser.

En komplett behandlingsserie tar flere uker og gis enten poliklinisk eller under sykehusinnleggelse.

Ulempen med denne typen stråling er at omkringliggende organer, friske hypofyseceller og hjernevev eller nerver i nærheten av svulsten kan bli påvirket.

Intensitetsmodulert strålebehandling (IMRT)

Ved denne typen strålebehandling er strålene spesielt utformet for å treffe mest mulig av svulstvevet og skåne de omkringliggende friske cellene.

I tillegg til strålenes vinkel justeres også dosen, dvs. energien og effekten, til svulsten. Fordelen er at de omkringliggende organene skånes.

Protonstrålebehandling

Ved denne typen bestråling brukes positivt ladede ioner, dvs. protoner, som har den fordelen at de mister energien raskt etter at de har truffet målet. Vevet bak svulsten påvirkes derfor ikke av den sterke strålingen.

Denne behandlingsmetoden er ennå ikke allment tilgjengelig, og pasientene sendes vanligvis til spesialiserte protonsentre.

Medisinering

Medikamentell behandling (dvs. behandling med legemidler) har som mål å blokkere den økte utskillelsen av visse hormoner eller, i mangel av disse, å erstatte dem. Noen typer svulster kan krympe etter riktig behandling.

Behandling av prolaktinom

Prolaktinom er den vanligste hypofysesvulsten noensinne. Normale prolaktinnivåer varierer fra 5-20 ng/ml. Ved prolaktinom er nivåene forhøyet opp til 150 ng/ml, men kan være ekstremt forhøyet til 10 000 ng/ml.

Produksjonen av prolaktin blokkeres av et annet hormon, dopamin, og derfor brukes stoffer med lignende effekt som dopamin, nemlig kabergolin og bromokriptin, til behandling av prolaktinom. Etter behandling kan svulsten til og med krympe og forsvinne.

Mulige bivirkninger er ikke alvorlige og omfatter vanligvis døsighet, svimmelhet, kvalme, tett nese, oppkast, diaré eller forstoppelse, forvirring og depresjon.

Behandling av ACTH-overproduksjon (Cushings sykdom)

Når ACTH overproduseres, stimuleres kroppens utskillelse av hormonet kortisol. Et legemiddel som kontrollerer den overdrevne utskillelsen av kortisol fra binyrene, er for eksempel ketokonazol eller osilodrostat.

De vanligste bivirkningene er hjerterytmeforstyrrelser.

Behandling av overproduksjon av veksthormon (STH)

Det finnes opptil tre typer legemidler for behandling av STH-sekreterende adenomer.

Den første typen er en somatostatinanalog, for eksempel oktreotid. Den reduserer produksjonen av veksthormon og kan også få svulsten til å krympe. Den injiseres en gang i måneden.

Det finnes også en oral formulering av oktreotid som har tilsvarende effekt, men som ennå ikke er tilgjengelig i noen land.

Bivirkningene omfatter kvalme, oppkast, diaré, magesmerter, svimmelhet og hodepine. Behandlingen fremmer noen ganger dannelsen av gallestein og kan også forverre diabetes mellitus.

Den andre typen behandling er somatostatinreseptorantagonister. Det betyr i praksis at hormonets virkning på kroppens celler blokkeres. Et slikt medikament er pegvisomant, som har den alvorlige bivirkningen leverskade.

Et tredje mulig medikament er dopaminagonister, som ligner på prolaktinombehandling.

Erstatning av hypofysehormoner

Noen ganger kan veksten av selve adenomet føre til redusert hormonproduksjon, eller hormonnivået er lavt som følge av nevrokirurgi eller strålebehandling.

Desmopressin brukes for eksempel som erstatning for vasopressin (ADH) i nevrohypofysen.