Behandling av impetigo: Lokal salve, systemiske legemidler og antibiotika

Lokal behandling

Ved begge typer impetigo brukes salver (3-5 % salisylvaselin) for å myke opp skorper. I tillegg anbefales fuktige bandasjer med desinfiserende løsninger.

Pasienten med impetigo bør følge visse forholdsregler. I stedet for å bade, bør han ta en kort dusj. Han bør bruke desinfiserende såpe til vask.

Legen må ha en individuell tilnærming til valg av medisiner. Sannsynligheten for kontaktallergi og muligheten for resistens må vurderes. Godt samarbeid fra pasientens side er en viktig forutsetning for lokalbehandling.

Følgende legemidler brukes til lokalbehandling av impetigo:

bacitracin
neomycin
fusidinsyre
mupirocin

Kombinasjonen av neomycin og bacitracin er et av de mest brukte legemidlene i praksis. Denne kombinasjonen er imidlertid ikke egnet til behandling av impetigo.

Neomycin er spesielt egnet til å utrydde aerobe gramnegative bakterier, mens effekten av neomycin på grampositive bakterier er svært begrenset.

I dag brukes hovedsakelig mupirocin eller fusidinsyre til lokalbehandling av impetigo.

Mupirocin

Mupirocin brukes hovedsakelig til lokalbehandling av primære og sekundære bakterielle hudinfeksjoner. Andre bruksområder er blant annet

forebygging av bakteriell kontaminering av små sår
forebygging av infeksjoner i skrubbsår og små kutt og sår.

Fusidinsyre

Fusidinsyre brukes hovedsakelig til behandling av primære bakterielle hudinfeksjoner (impetigo, furunkler). Det brukes også ved infiserte hudsår eller sekundære infiserte dermatoser (atopisk dermatitt og kontakteksem).

Fusidinsyre er effektivt mot en rekke Gram-positive bakterier og noen Gram-negative kokker. For eksempel er Staphylococcus aureus og Corynebacterium sp. svært følsomme. Streptokokker er moderat følsomme.

Legemidler til lokal bruk som inneholder fusidinsyre, finnes i krem- og salveform. Sammenlignet med andre topikale antibiotika har fusidinsyre tilsvarende effekt og sammenlignbar eller bedre toleranse.

Fusidinsyre er, i likhet med mupirocin, mer effektivt enn orale antibiotika ved behandling av noen typer impetigo.

Systemisk behandling

Systemisk antibiotikabehandling velges av legen ved sviktende lokalbehandling av impetigo eller ved mer omfattende manifestasjoner. Ved kompliserte og generaliserte manifestasjoner forebygger systemisk antibiotikabehandling utvikling av komplikasjoner (glomerulonefritt).

Systemisk behandling er hensiktsmessig for pasienter

hvis tilstanden ikke bedres med lokal behandling
med store og multiple foci
med nedsatt immunforsvar
som lider av alvorlig sykdom

Ved stafylokokkinfeksjoner brukes følgende i praksis:

Oksacillin

Oksacillin tilhører gruppen oksazolylpenicilliner. De er resistente mot β-laktamaser som produseres av stafylokokker. Derfor kalles de også stafylokokkantibiotika.

Bruk av oksacillin er indisert hos pasienter som lider av infeksjoner forårsaket av stammer av Staphylococcus aureus med mikrobiologisk bekreftet følsomhet.

Amoksicillin/klavulansyre

Amoxicillin tilhører aminopenicillin-gruppen. Stafylokokker som produserer β-laktamase, er resistente mot amoxicillin.

Ved passende tilsetning av klavulansyre (en β-laktamasehemmer) kan imidlertid virkningsspektret utvides betydelig, og dette prinsippet brukes ofte terapeutisk.

Cefalexin

Cefalexin er klassifisert som et førstegenerasjons cefalosporin. Virkningsmekanismen er basert på at det dreper mottakelige mikroorganismer når de formerer seg. Det har et bredt virkningsspektrum (mot mange mikroorganismer).

For streptokokkinfeksjoner foreskriver legen vanligvis:

Fenoksymetylpenicillin kaliumsalt

Fenoksymetylpenicillin er et biosyntetisk modifisert basisk penicillin. Det brukes hovedsakelig til behandling av milde til moderate infeksjoner.

Dets fordelaktige egenskaper er blant annet at det er motstandsdyktig mot det sure miljøet i magesekken, og det kan derfor også gis oralt.

Det antibakterielle virkningsspekteret til fenoksymetylpenicillin tilsvarer det til penicillin G. Det betyr at det omfatter patogener som Staphylococcus aureus, Streptococcus pyogenes (art A), Streptococcus (art B og C) og anaerobe streptokokker.

Azitromycin

Azitromycin er et annengenerasjons makrolidantibiotikum som brukes til behandling av infeksjoner forårsaket av grampositive bakterier.

Azitromycins fordelaktige egenskaper inkluderer utmerket vevspenetrasjon, forbedret toleranse og et utvidet virkningsspektrum. En stor fordel er den lange biologiske halveringstiden, som tillater dosering hver 24. time.

Hva er de nye behandlingsalternativene for impetigo?

Vi står for tiden overfor trusselen om økende antibiotikaresistens. Derfor leter forskere etter nye terapeutiske tilnærminger. Alternative behandlinger er delt inn i to grupper:

Kjemisk

Denne behandlingsmetoden bruker organiske stoffer, som inkluderer antibiotika nevnt ovenfor. I tillegg til organiske stoffer inkluderer denne gruppen metallnanopartikler, stoffer som forårsaker fotooksidative stressreaksjoner og akkumulering av oksygenradikaler.

Disse stoffene er ugunstige å bruke i dermatologi fordi de kan forlenge sårhelingen.

Biologisk

Fordelen med biologisk terapi er at den ikke skader hudens mikrobiom og at den er selektiv. Biologisk terapi omfatter fagterapi, antimikrobielle peptider og enzymterapi.

Har du hørt om enzybiotika?

Enzybiotika representerer en ny måte å behandle hud- og bløtvevsinfeksjoner på. I behandlingen brukes lytiske enzymer som hydrolytisk spalter de kovalente bindingene i peptidoglykanet i celleveggen. Resultatet er cellenedbrytning.

Peptidoglykan utgjør 30 til 70 % av celleveggen hos grampositive bakterier.

Avhengig av hvor bindingen i peptidoglykanet spaltes, deles enzymbiotika inn i: