Hva er manisk-depressiv psykose eller også bipolar affektiv lidelse?

I middelalderen ble mennesker med psykiske lidelser utstøtt fra samfunnet på en grusom måte. De ble rutinemessig fengslet. Ikke som straff, men fordi folk var redde for dem, trodde de var besatt av demoner og hekser. De ville beskytte seg selv ved å sperre dem inne.

Senere ble psykisk syke sendt til klostre der de ble tatt hånd om av nonner, og etter hvert ble de også sendt til asyler, som mer og mer lignet sykehus.

Psykiatrien som medisinsk disiplin begynte å ta form på slutten av 1700-tallet, og blant de første psykiaterne var P. Pinel og J. E. D. Esquirol.

På 1800-tallet begynte man å klassifisere og kategorisere de ulike lidelsestypene, og E. Kraepelin var den første som lanserte begrepene "dementia praecox" og "manisk-depressiv sinnssykdom".

Dementia praecox ble senere omdøpt til schizofreni av E. Bleuler, mens manisk-depressiv sinnssykdom først ble til syklofreni, deretter til manisk-depressiv psykose, som ble til det nåværende navnet bipolar affektiv lidelse.

Bipolar affektiv lidelse er en alvorlig psykisk sykdom som kjennetegnes ved at pasienten har en uklar oppfatning av seg selv og sine omgivelser.

Den skyldes kroniske humørsvingninger (affektiv labilitet), som veksler mellom perioder med mani, perioder med hypomani og perioder med depresjon.

Sykdommen rammer mer enn 1 % av verdens befolkning, uavhengig av nasjonalitet, etnisitet eller sosioøkonomisk status.

Bipolar lidelse er en av de viktigste årsakene til uførhet blant unge mennesker.

Humørsvingninger er vanlige i livet, f.eks. i forbindelse med stressende hendelser. Hvis humørsvingningene er fremtredende, vedvarende og ledsaget av angstepisoder, kan det være grunnlaget for en affektiv lidelse.

Affektive lidelser kan være unipolare, der bare én "stemningsekstremer" er til stede, det vil si depresjon, eller bipolare, der stemningsleiet svinger fra depresjon til mani.

Pasientene som rammes, kjennetegnes av en høy forekomst av sameksisterende psykiatriske og fysiske sykdommer, noe som svekker den samlede sykdomsopplevelsen og pasientens deltakelse i et normalt sosialt liv.

Dette er en av grunnene til at sykdommen fører til økt dødelighet blant unge mennesker, særlig ved selvmord.

I klinisk praksis er det vanskelig å stille diagnosen bipolar lidelse med sikkerhet, da den som oftest begynner med en depressiv episode som ligner mye på en unipolar depresjon (depresjon uten mani).

I tillegg finnes det i dag ingen kjente biomarkører som kan påvise denne lidelsen i laboratoriet. Derfor spiller den kliniske vurderingen av en psykiater en nøkkelrolle i diagnostiseringen.

Som alle andre sykdommer, enten de er psykiske eller fysiske, har de sine årsaker. Når det gjelder manisk-depressive sykdommer, er disse årsakene oftest genetiske og miljømessige faktorer.

Manisk-depressive lidelser har faktisk to motpoler: Den ene er den ulykkelige og engstelige depresjonen, den andre den spektakulære manien.

Nettopp slike sykdommer, med et bredt spekter av manifestasjoner, kan være sterkt påvirket av genetiske og miljømessige faktorer.

Miljømessige faktorer

Det er miljøfaktorer som kan ha stor innflytelse på personlighetsdannelsen til den som lider av manisk-depressive lidelser.

Med miljøpåvirkning menes særlig bruk av alkoholholdige eller psykotrope stoffer. Narkotika og alkohol er ansvarlig for den påfølgende destabiliseringen av pasientens psyke.

En slik destabilisering bidrar i betydelig grad til at en sykdom som individet kan være genetisk disponert for, bryter ut.

Ytre miljøfaktorer inkluderer utvilsomt såkalte psykopatologiske påvirkninger.

Dette er hendelser knyttet til familiedysfunksjon, en uharmonisk barndom og tilhørende oppdragelse, psykologisk stress, opplevelse av langvarig undertrykkelse, aggresjon eller mobbing.

Kronisk somatisk sykdom og dårlig helse, særlig forbundet med smerter og livsfrykt, kan også ha stor betydning for utviklingen av psykoser.

Bipolare lidelser oppstår hos mennesker særlig i tidlig voksen alder eller i ungdomsårene som følge av mulige miljøpåvirkninger, særlig i barndommen.

Mange pasienter har en tidligere manifestasjon av manisk-depressive lidelser relatert til seksuelle overgrep i barndommen.

Likeledes er problemer med arbeidslivet sterkt påvirket av sykdommen. Sykdomsforløpet forverres, og det er en økt tilbøyelighet til selvmordsforsøk eller selvmordstanker.

I voksen alder er det dårligere respons på farmakologisk behandling.

En annen miljøutløsende faktor for manisk-depressiv psykose er psykisk stress.

Stress er kroppens respons på belastende stimuli (stressorer). Kroppen reagerer med forsvarsmekanismer, og målet er å opprettholde balansen i kroppen og forhindre skade eller død i kroppen.

Hver person er individuelt utsatt for stressende situasjoner, men hvis for mange stressende situasjoner hoper seg opp, klarer ikke organismen å håndtere dem. Ofte er det uhåndterlig stress som fører til psykisk destabilisering, noe som kan føre til alvorlige psykiatriske sykdommer som bipolar affektiv psykose.

Genetiske faktorer

Genetiske faktorer er i dag den mest studerte årsaken til manisk-depressive lidelser.

Det finnes en viss genetisk disposisjon som har stor betydning for utvikling av manisk-depressive lidelser.

Hvis minst én av foreldrene har lidelsen, er det 15-30 % sannsynlighet for at barnet utvikler en manisk-depressiv lidelse. Hvis to nære slektninger har lidelsen, er risikoen så høy som 75 %.

Hos eneggede tvillinger er sannsynligheten for å utvikle manisk-depressiv lidelse ca. 70 % for begge barna.

Serotonin

Serotonin er et av de viktigste og mest betydningsfulle stoffene som står for nevrotransmisjonen i hjernen, de såkalte nevrotransmitterne. Det er involvert i reguleringen av mange fysiologiske prosesser som følelser, kognisjon og regulering av døgnrytmen, den såkalte indre klokken.

Patologiske nivåer av serotonin på grunn av genetisk predisposisjon eller forårsaket av ytre faktorer er årsaken til humørsvingninger ved psykiske lidelser.

Serotonin er imidlertid et svært godt studert molekyl, og dets nøyaktige virkning er godt kjent. Derfor kan det bli grunnlaget for behandling av disse lidelsene. Det er serotoninreseptorene som er virkningsstedene for legemidler ved mange nevrologiske og psykiatriske sykdommer.

Den bipolare pasienten lider av svært merkbare humørsvingninger, som i den maniske fasen gir seg utslag i overdreven optimisme, selvhøytidelighet, stor selvtillit, fysisk og mental uttrykksfullhet med rask talehastighet. Han opplever ikke utmattelse til tross for redusert søvnbehov.

Samtidig er han aggressiv, handler impulsivt, uten å tenke gjennom handlingene sine, har svekket dømmekraft og nedsatt konsentrasjonsevne. Han blir fort irritabel, oppfører seg ofte upassende og tar forhastede beslutninger.

Når han blir deprimert, opplever han derimot langvarig tristhet, han har markerte endringer i appetitten og søvnforstyrrelser.

Han gråter i perioder, er pessimistisk til apatisk, lider av skyldfølelse og ubetydelighet. Han har uforklarlige smerter og tenker ofte på døden eller selvmord.

Det finnes flere typer bipolare og beslektede lidelser. De kan omfatte mani (eller hypomani) og depresjon. Symptomene forårsaker uforutsigbare endringer i humør og atferd, noe som resulterer i betydelig stress og vanskeligheter i livet.

Klassifisering av bipolare affektive lidelser:

• Bipolar I-lidelse innebærer forekomst av minst én manisk episode, som kan innledes eller etterfølges av en hypoman eller alvorlig depressiv episode. I noen tilfeller kan mani føre til at pasienten blir virkelighetsfjern, såkalt psykose, som er en akutt tilstand i psykiatrien.
• Bipolar II-lidelse kjennetegnes av minst én alvorlig depressiv episode og minst én hypoman episode, men ingen manisk episode.
• Syklotym lidelse er en tilstand der det er flere påfølgende perioder med hypomane symptomer og perioder med depressive symptomer (selv om de er mindre alvorlige enn ved alvorlig depresjon) i minst to år (eller ett år hos barn og ungdom).
• Andre typer omfatter bipolare og beslektede lidelser som utløses av visse legemidler eller alkohol eller som følge av sykdom, for eksempel Cushings sykdom, multippel sklerose eller hjerneslag.

Bipolar lidelse II er ikke en mildere form av bipolar lidelse I, men en egen diagnose.

Maniske episoder ved bipolar I kan være alvorlige og farlige, men personer med bipolar II er deprimerte i lengre perioder, noe som er mer risikofylt når det gjelder selvskading.

Depresjon

Alle har i løpet av livet hatt en kortvarig depresjon på grunn av stress, arbeidsvansker, dødsfall, samlivsbrudd, skoleproblemer eller traumatiske opplevelser.

Som oftest forsvinner imidlertid alle disse symptomene over tid, og personen kommer tilbake til psykisk og fysisk velvære.

Men hvis en person som lider av depressive tilstander, ikke klarer å komme seg ut av påvirkningen på lengre sikt, kan han eller hun bli ansett for å ha en depressiv lidelse.

Den klassiske depresjonen skyldes imidlertid patologiske endringer i tillegg til de miljøpåvirkningene som mennesker utsettes for til daglig.

Depresjon klassifiseres i fagkretser som en stemningslidelse, selv om den ikke bare endrer stemningsleiet til den som lider av den.

Depresjonen griper inn i hele mennesket, fra kropp og sjel til en total endring av personligheten og forholdet til omgivelsene.

Det er derfor viktig å identifisere symptomene på denne alvorlige psykiske sykdommen i tide og på et tidlig stadium for å sikre riktig diagnose og påfølgende behandling.

Symptomene på depresjon kan være svært sammensatte og variere fra pasient til pasient. For deprimerte mennesker finnes det en generell regel for hvordan symptomene kommer til uttrykk. De omfatter følelser av tristhet, håpløshet og tap av interesse for ting.

Symptomene er langvarige og påvirker ofte personens intimsfære, enten det er sosialt, i familien eller på jobben.

De vanligste symptomene på klinisk depresjon er

• Nedstemthet - Pasienter som rammes, opplever nedstemthet på daglig basis eller virker deprimerte i sin oppførsel overfor andre. De føler ofte hjelpeløshet og håpløshet, noe som kulminerer i fortvilte gråtetilstander. Noen har skyldfølelse og svekket selvtillit.
• Vektendring - Pasienter med depresjon har økt eller redusert appetitt. De går opp eller ned ca. 5 % av vekten hver fjerde uke. Pasienter med mildere depresjon har en tendens til å bli fetere, mens de med mer alvorlig depresjon har en tendens til å gå betydelig ned i vekt.
• Tap av interesse for daglige aktiviteter - Pasientene som rammes, mister helt interessen for aktiviteter og ting som de pleide å gjøre eller nyte regelmessig. Noen pasienter mister gleden ved ting som tidligere ga dem glede.
• Tap av hygienevaner - Ved alvorlige former for depresjon mister pasientene grunnleggende hygienevaner og forsømmer sin egen hygiene.
• Tretthet - Deprimerte mennesker klager vanligvis over tap av energi og tretthet.
• Søvnforstyrrelser - Depressive lidelser ledsages ofte av søvnløshet eller det motsatte, som kjennetegnes ved at deprimerte pasienter trenger for mye søvn.
• Depresjon eller psykomotorisk hyperaktivitet - Deprimerte pasienter er ekstremt urolige og lett irritable. Andre er derimot ekstremt rolige, langsomme i tale og bevegelse.
• Vansker med konsentrasjon, hukommelse og tenkning - Deprimerte pasienter har merkbare hukommelsesproblemer, mister evnen til å konsentrere seg eller løse problemer på en rasjonell måte. De er ute av stand til å ta selvstendige beslutninger, og livssynet deres blir stadig mer negativt.
• Skyldfølelse, verdiløshet eller hjelpeløshet - Pasientene lider vanligvis av konstant skyldfølelse og grubling over fortiden. De grubler over tidligere feiltrinn og deres irreversible korreksjon. De opplever følelser av hjelpeløshet og verdiløshet. Pasienten mister evnen til å slåss med seg selv og har ofte selvdestruktive tanker.
• Tanker om døden - De som mister lysten til å kjempe med seg selv, har ofte selvmordstanker. De tenker i økende grad mer på døden enn på forløsning fra vanskene de opplever. Noen har selvmordstanker, andre har gjort selvmordsforsøk. Noen har planlagt på forhånd og handler i henhold til en plan, andre har ingen plan og handler impulsivt.

En styrt samtale mellom terapeuten og pasienten og hans/hennes pårørende er avgjørende for en korrekt diagnose av bipolar lidelse.

Ved å stille detaljerte og forhåndsbestemte spørsmål kan terapeuten finne ut hvilken psykisk lidelse pasienten har, og hvilket stadium han eller hun befinner seg i.

En slik psykiatrisk utredning innebærer, i tillegg til å snakke om tanker, følelser og atferdsmønstre, at man fyller ut en psykologisk egenvurdering eller et spørreskjema.

Såkalt mood mapping er en metode der pasienten daglig registrerer stemningsleie, søvnmønster eller andre faktorer som kan bidra til å stille en diagnose og finne riktig behandling.

Imidlertid er det bare 20 prosent av pasientene med bipolar lidelse og en depressiv episode som får diagnosen bipolar lidelse i løpet av det første behandlingsåret.

Dette skyldes at den maniske fasen av lidelsen kan være forsinket, og noen ganger blir den ikke gjenkjent på diagnosetidspunktet av pasienten selv eller av pasientens nærmeste, som gir legen ytterligere og mer objektiv informasjon om pasientens atferd i hverdagen.

I tillegg er det en tidsforsinkelse på opptil 5-10 år mellom utbruddet av de første symptomene på sykdommen og diagnostiseringen av sykdommen.

De såkalte diagnostiske kriteriene for bipolar lidelse brukes til å vurdere lidelsen objektivt.

Psykiateren sammenligner pasientens symptomer med kriteriene for bipolar lidelse og beslektede lidelser i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5), som utgis av American Psychiatric Association.

Det er nå mulig å undersøke nevrofysiologiske markører som en genetisk risiko for bipolar depresjon ved hjelp av nevroavbildningsteknikker.

Nevroavbildning er en ny medisinsk teknikk som bruker en rekke ulike metoder for direkte eller indirekte å avbilde hjernens struktur og funksjon.

De vanligste differensialdiagnosene som det er viktig å skille mellom, er andre psykiatriske diagnoser som schizofreni, angstlidelser, rusmisbruk og personlighetsforstyrrelser (psykopati).

Diagnostisering hos barn

Diagnostisering av barn og ungdom med bipolar lidelse involverer de samme kriteriene som brukes for voksne, men symptomene hos barn og ungdom har ofte andre mønstre og passer kanskje ikke helt inn i de diagnostiske kategoriene.

Hos barn kan bipolar lidelse forveksles med ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) og opposisjonell atferdsforstyrrelse.

Noen ganger kombineres imidlertid disse sykdommene, og da er diagnostiseringen mye mer utfordrende.

Bipolar affektiv lidelse er en sykdom som følger en person gjennom hele livet. Derfor forekommer også perioder med mani og depresjon syklisk gjennom hele livet.

Mellom disse episodene med ekstreme humørsvingninger er de fleste symptomfrie, men en liten andel av pasientene har kroniske symptomer, uavhengig av hvor effektiv behandlingen er.

Hvis bipolar lidelse diagnostiseres tidlig og deretter behandles riktig og langsiktig, har pasientene en sjanse til å leve et produktivt liv.

Uten behandling forverres imidlertid symptomene gradvis og blir uhåndterlige. Pasientene henfaller ofte til rusmisbruk eller tyr til selvskading med selvmordstanker og selvmordsforsøk.