Behandling: for metabolsk syndrom, en endring i livsstil og først da en kur
Det første og viktigste trinnet i arbeidet med å få metabolsk syndrom under kontroll er å endre livsstil.
Det er viktig å huske at kostholdsendringer, regelmessig mosjon og andre tiltak for å forebygge syndromet også er en viktig del av behandlingen.
Hvis radikale endringer i livsstilen til en pasient med diagnosen metabolsk syndrom ikke er tilstrekkelig, kan farmakologisk behandling komme på tale.
Med farmakologisk behandling mener vi behandling med legemidler.
Siden vi ikke kan betrakte metabolsk syndrom som en sykdom, kan vi heller ikke snakke om å behandle syndromet som sådan.
Behovet i dette tilfellet er å behandle alle komponentene i syndromet, dvs. de fem grunnleggende patologiske tilstandene som utgjør syndromet.
Foreløpig finnes det ikke noe universallegemiddel som kan behandle alle syndromets komponenter, eller i det minste de fleste av dem.
Behandlingen utføres derfor separat for hver enkelt sykdomstilstand ved hjelp av kjente og brukte legemidler som er tilgjengelige på markedet.
Det primære målet med den farmakologiske behandlingen er å redusere risikoen for å utvikle en annen sykdom enn hjertefeil, dvs. iskemisk hjertesykdom.
Legene prøver først og fremst å redusere nivået av skadelig kolesterol i blodet og å redusere høyt blodtrykk, som har en negativ effekt på blodårene.
Behandlingen av de ulike komponentene i det metabolske syndromet involverer ikke bare indremedisinere med fokus på stoffskiftet, men også kardiologer, psykiatere og mange andre spesialister.
Sekundært forsøker legene å forebygge utbruddet og utviklingen av diabetes type 2 hvis pasienten ikke allerede har det. Dette gjøres ved å senke blodsukkernivået.
Hvis pasienten allerede har utviklet diabetes, følger behandlingen standardprosedyrene som brukes ved behandling av diabetes.
Tabell over førstevalgsmedisiner for behandling av de ulike komponentene i det metabolske syndromet
Forhøyet blodsukker eller type 2-diabetes | Biguanider (metformin) | Senker basale glukosenivåer samt forhøyede postprandiale glukosenivåer. |
Gliptiner (sitagliptin, vildagliptin, alogliptin) | Øker insulinproduksjonen i bukspyttkjertelen og reduserer glukoseproduksjonen i leveren. | |
Exenatid | Øker insulinproduksjonen i bukspyttkjertelen. | |
Liraglutid | Senker fastende og postprandiale glukosenivåer, øker insulinproduksjonen i bukspyttkjertelen. | |
Økte nivåer av kolesterol eller triacylglyserol i blodet | Statiner (simvastatin, atorvastatin, rosuvastatin, fluvastatin) | De forstyrrer prosessen med dannelse av kolesterol i leveren, og reduserer dermed produksjonen av kolesterol. |
Høyt blodtrykk | ACE-hemmere (perindopril, ramipril, enalapril) | De forårsaker utvidelse av blodårene og senker dermed blodtrykket. |
Sartaner (valsartan, losartan, irbesartan) | ||
Kalsiumkanalblokkere (amlodipin, verapamil, diltiazem) | ||
Sentralt virkende legemidler (rilmenidin) | Forårsaker utvidelse av blodårene og senker hjertefrekvensen. |
Samtidig bør problemet med overvekt eller fedme adresseres. Grunnlaget i behandlingen er kostholdsendring, passende og regelmessig fysisk aktivitet og andre regimeendringer.
Kirurgiske inngrep i fordøyelseskanalen er også et alternativ. Et eksempel er gastric banding-metoden. Ved denne prosedyren plasseres et justerbart bånd rundt magesekken, som deler magesekken i to timeglassformede deler. Denne metoden bidrar til å begrense matinntaket.
Den andre metoden er gastrisk tubulisering, der den delen av magesekken som er ansvarlig for produksjonen av såkalte sulthormoner, fjernes kirurgisk. Pasienten opplever da ikke intens sult under dietten.
Kirurgiske inngrep i magesekken fører til en reduksjon i overflødig kroppsvekt og samtidig til endringer i andre metabolske parametere - og dermed til justeringer i blodsukker- og fettnivået samt blodtrykket.
Disse inngrepene kalles metabolsk kirurgi.