Hva er polynevropati og hva er symptomene + diagnose og forløp?

Polynevropati er en nevrologisk sykdom som oppstår når nervefibrene skades på grunn av kroniske sykdommer, giftpåvirkning eller vitaminmangel. Oftest rammes nerver i underekstremitetene og føttene.

Alle nerver kan imidlertid bli skadet, f.eks. nerver som styrer fordøyelseskanalen, blæren, blodtrykket, blodårene og hjertet. Disse utgjør det såkalte autonome nervesystemet.

Behandlingen har hittil vært symptomatisk, med sikte på å lindre smerter eller redusere ubehag.

Forebygging av nerveskader, som inkluderer nøye behandling av eksisterende kroniske sykdommer og en sunn livsstil, spiller en viktig rolle.

Perifer polynevropati er en nevrologisk sykdom som skyldes skade på de perifere nervene, de som innerverer kroppen i tillegg til hjernen og ryggmargen. Skaden er enten lokal eller diffus.

Det perifere nervesystemet sender informasjon om sensoriske og motoriske fornemmelser fra hele kroppen til hjernen og ryggmargen (sentralnervesystemet). Der evalueres denne informasjonen, og det utarbeides en respons som deretter sendes til virkningsstedet, igjen via de perifere nervene.

På denne måten oppstår for eksempel refleksbuen.

Det er derfor hånden din trekker seg reflektorisk unna når du berører en varm gryte.

De perifere nervene sender også sanseinformasjon til sentralnervesystemet, som syns- og hørselsfornemmelser eller fornemmelser fra organene.

Nerver som er ansvarlige for sanseinntrykk, motorikk eller indre prosesser i kroppen (såkalte autonome nerver) kan påvirkes av nevropati.

De vanligste symptomene er derfor svakhet, nummenhet eller smerter, typisk i hender og føtter. Involveringen er alltid bilateral og nesten alltid symmetrisk.

Organfunksjoner, inkludert fordøyelse, vannlating og sirkulasjon, kan også påvirkes.

Perifer nevropati kan ha flere årsaker, oftest på grunn av traumatiske skader, infeksjoner, metabolske sykdommer, arvelige sykdommer eller toksiske skader. Den vanligste årsaken er for eksempel diabetes.

I ca. ⅓ av tilfellene av polynevropati klarer man imidlertid ikke å finne årsaken.

I henhold til hvilken type anatomisk struktur som er skadet, kan nevropatier deles inn i følgende:

• Axonal - Denne typen skade oppstår ved diabetes, amyloidose, lepra, som følge av eksponering for giftige stoffer eller som en del av en sykdom som kalles arvelig axonal polynevropati.
• Demyeliniserende - Svært vanlig ved autoimmune sykdommer, ved paraproteinemisk polynevropati eller ved arvelig demyeliniserende nevropati.
• Blandet - ved diabetes (diabetes mellitus)

I henhold til typen skadet nervefiber deles nevropatiene inn i:

• motoriske lesjoner
• sensoriske lesjoner
• autonome lesjoner
• kombinerte lesjoner

De vanligste årsakene til nevropatier inkluderer følgende sykdomstilstander:

• Sjøgrens syndrom, lupus, revmatoid artritt, Guillain-Barrés syndrom, kronisk inflammatorisk demyeliniserende polynevropati og vaskulitt.
• Diabetes mellitus (diabetes) er den vanligste årsaken til polynevropati. Forekomsten av diabetisk nevropati avhenger av diabetesens varighet og kompensasjon. Det anslås at opptil 10 % av pasientene allerede har patologiske forandringer i nervefibrene når de får diagnosen diabetes. Ved en diabetesvarighet på 25 år har opptil halvparten av pasientene diabetisk nevropati.
• Infeksjoner - Nevropati kan utløses av virus- eller bakterieinfeksjoner, inkludert borreliose, helvetesild (herpes zoster-virus), Epstein-Barr-virus (infeksiøs mononukleose), hepatitt B og C, lepra, difteri og HIV.
• Arvelige sykdommer - Polynevropati forekommer for eksempel ved arvelig Charcot-Marie-Tooth-syndrom og andre medfødte syndromer.
• Kreft - Vekst av en ondartet eller godartet svulst i nærheten av en nerve kan føre til undertrykkelse av nerven, som skades av kronisk fysisk irritasjon og utilstrekkelig næringstilførsel. Polynevropati forekommer ved noen ondartede sykdommer der en spesifikk immunrespons utløses i kroppen. Dette syndromet kalles paraneoplastisk og kan også være det aller første tegnet på kreft.
• Benmargssykdommer - Dette er hovedsakelig tilstander der et unormalt protein er til stede i blodet. Disse sykdommene kalles monoklonale gammopatier. Polynevropati forekommer også ved malignt myelom, lymfom og ved en relativt sjelden sykdom, amyloidose.
• Andre kroniske sykdommer - Denne gruppen omfatter nyre- og leversykdommer, bindevevssykdommer og endokrinologiske sykdommer som hypotyreose.

Årsaker til nevropati avhengig av livsstil:

• Overdreven alkoholbruk hos personer som lider av avhengighet.
• Underernæring hos personer som lider av alkoholisme fører til vitaminmangel (avitaminose).
• Eksponering for giftige stoffer som industrikjemikalier og tungmetaller som bly og kvikksølv.
• Bruk av visse legemidler, f.eks. cellegift mot kreft eller stråling, kan forårsake perifer nevropati.
• Ulykker og skader, f.eks. bil- eller motorkjøretøyulykker, fall eller idrettsskader, kan forårsake alvorlig nerveskade eller avrivning. Bruk av gips eller krykker over lang tid fører til nervekompresjon og utvikling av nevropati.
• Mangel på B-vitaminer som B1, B6 og B12, eller hypovitaminose av vitamin E og niacin, som er avgjørende for riktig nervefunksjon og regenerering.

Risikofaktorer:

• Diabetes mellitus er en risikosykdom for nevropati, spesielt hvis sukkernivået er utilstrekkelig kontrollert eller ubehandlet.
• Inntak av store mengder alkohol og alkoholisme
• Kronisk vitaminmangel - hypovitaminose, spesielt av B-vitaminer
• Infeksjon med nevrotrope virus og bakterier som borreliose, helvetesild, Epstein-Barr-virus eller hepatitt B og C eller HIV
• Autoimmune sykdommer som revmatoid artritt og lupus, der immunsystemet angriper sitt eget vev.
• Sykdommer med nedsatt nyre-, lever- eller skjoldbruskkjertelfunksjon
• Giftige kjemikalier på jobben eller i hjemmet
• Forekomst av nevropati hos slektninger, f.eks. mor eller søsken

Nerver i menneskekroppen styrer og regulerer alle funksjoner. De deles vanligvis inn i tre typer, nemlig sensoriske, motoriske og autonome nervefibre.

Sensoriske nerver mottar følelser fra kroppens overflate, men også fra organer. De gjør at vi kan oppfatte følelser som temperatur, smerte, vibrasjon eller berøring.

Motoriske nerver styrer musklenes funksjon og gjør det mulig for oss å bevege lemmene og gå.

De autonome nervene fungerer uavhengig av vår vilje og regulerer blodtrykk, svette, hjertefrekvens, fordøyelse, mage- og tarmtømming, kjønnsorganenes funksjon og øyets og blærens funksjon.

Alle nervefibre kan rammes av nevropati, og avhengig av hvilken av disse tre nervetypene som er skadet, varierer de kliniske symptomene på sykdommen.

Symptomer på polynevropati er blant annet:

• Gradvis begynnende nummenhet i fingre og tær, prikking eller kribling i føtter eller hender, som kan spre seg videre til over- og underekstremitetene.
• Skarpe, brennende, stikkende, dunkende eller stikkende smerter
• Ekstrem følsomhet for berøring, der lett berøring oppleves som ubehagelig, f.eks. berøring av et laken eller en dyne som brennende.
• Smerter i hvile, f.eks. smerter i bena, selv om de ikke har vært utsatt for anstrengelse
• Balansevansker, ukoordinert gange og hyppige fall.
• Muskelsvakhet i lemmer
• Følelse av at hansker eller sokker er strukket ut på beina

Hvis de autonome nervene er skadet, omfatter symptomene særlig følgende vanskeligheter:

• Konstant følelse av kulde, tynn, tørr og sprukken hud når svetten uteblir.
• Tap av kroppshår, nedsatt neglvekst og hovne fingre
• Nedsatt oppfattelse av egen hypoglykemi, noe som er svært farlig fordi dyp hypoglykemi er en livstruende tilstand.
• Forstyrrelser i blære- og tarmtømming, noe som kan føre til urinretensjon og forstoppelse.
• Ufullstendig og langsom tømming av magesekken (gastroparese) forbundet med kvalme, oppkast og inappetens.
• Dårlig tilpasning av øynene til lysendringer (innsnevring og utvidelse av pupillen)
• Seksuell dysfunksjon, f.eks. erektil dysfunksjon
• Hjertearytmier

Perifer polynevropati kan ha mange symptomer og mulige årsaker, og diagnosen vil derfor også kreve et bredt spekter av undersøkelser:

• En detaljert anamnese.

Legen vil spørre om sykehistorien, inkludert karakteristikker av symptomer, livsstil, mulig påvirkning av giftstoffer, narkotika, alkohol. Fra familiehistorien vil han være interessert i forekomsten av arvelige, onkologiske og nevrologiske sykdommer.

• Fysisk nevrologisk undersøkelse

Inkluderer en omfattende undersøkelse av nervesystemet i hele kroppen, for eksempel sene- og beinreflekser, muskelstyrke og muskeltonus, følsomhet for visse følelser som berøring eller vibrasjon, og evnen til å opprettholde balanse og koordinasjon.

• Biokjemiske blodprøver og blodtelling

Blodprøvetaking skjer ved rutinemessig venepunksjon, dvs. ved å ta blod fra en perifer vene. Blodet undersøkes deretter for vitaminer, sukker og avfallsstoffer. Blodtellingen kan avdekke anemi, betennelsessykdom eller unormal immunfunksjon.

• Bildediagnostisk undersøkelse

En CT- (computertomografi) eller MR-undersøkelse (magnetisk resonanstomografi) kan vise forskjøvne skiver i hals- eller korsryggen som trykker på og skader nerverøtter, noe som kan forklare smerter og nedsatt følelse i ekstremitetene.

Andre mulige funn kan være såkalte isthmiske syndromer (sammenpressede nerver), svulster eller andre strukturelle forstyrrelser i nerver eller blodkar.

• Elektromyografi (EMG)

Av tilleggsundersøkelsene er EMG-undersøkelsen, dvs. elektrofysiologiske tester, den mest nyttige. EMG-undersøkelsen registrerer den elektriske aktiviteten og ledningshastigheten til nervene i musklene.

Patologiske bølgeformer og blokkeringer i ledningen er tegn på nerveskade. Det undersøkes enten med en elektrode fra hudoverflaten, eller det stikkes en tynn nål (elektrode) inn i muskelen, som deretter måler den elektriske aktiviteten når muskelen trekker seg sammen.

• Hudbiopsi

Dette er en av de mer invasive undersøkelsene. Den brukes hovedsakelig til å diagnostisere den smertefulle formen for diabetisk polynevropati. I hudprøven som tas, overvåkes en reduksjon i tettheten av intraepidermale nervefibre.

Det finnes også ulike plastre som settes på foten, og hvis de endrer farge når de brukes, er det en indikasjon på at det foreligger en skade på nervefibrene.

Forløpet av polynevropati avhenger av årsaken til nerveskaden.

De tynne nerveendene er mest utsatt for skade. Derfor er polynevropati lokalisert til de akrale delene av lemmene i begynnelsen av sykdommen. I den vanligste diabetiske polynevropatien er dette fingrene.

Hvis sykdommen ikke behandles, fortsetter skaden og polynevropatien utvikler seg. Smerter og føleforstyrrelser stiger høyere opp, til anklene og leggene i underekstremitetene.

Over tid forverres alle symptomene på sykdommen, og pasientens ubehag forsterkes.

Hvis man venter med å oppsøke lege, har skaden på nervevevet kommet så langt at regenerering ikke lenger er mulig. I slike tilfeller er behandlingen begrenset til symptomatisk behandling, det vil si behandling som lindrer symptomene og ikke behandler den direkte årsaken til sykdommen.

Forebygging

Riktig behandling av eksisterende diagnoser

Den beste måten å forebygge utvikling av perifer nevropati og polynevropati på er å samvittighetsfullt behandle sykdommer som utgjør en risiko for nerveskader, som diabetes, alkoholisme, revmatoid artritt, høyt blodtrykk, kreft og andre.

Sunn livsstil

Et balansert kosthold er også viktig for å forebygge denne sykdommen. Som ordtaket sier, er vi det vi spiser. Prøv derfor å spise et kosthold rikt på frukt, grønnsaker, fullkorn, magert kjøtt og belgfrukter som proteinkilde.

Vitamin B12-mangel kan forebygges ved å spise kjøtt, fisk, egg, magre meieriprodukter og berikede kornprodukter.

Vegetarianere og veganere får i hovedsak tilskudd av vitamin B12 gjennom kornprodukter, men siden de er mer utsatt for hypovitaminose, bør de også ta vitamin B12 i form av kosttilskudd, f.eks. kapsler.

Fysisk aktivitet er den beste medisinen. Prøv å trene minst tre ganger i uken i minst 30 minutter. Målrettet fysioterapi og rehabilitering ledet av en spesialist er også utmerket.

Forsøk å unngå faktorer som forårsaker nerveskader, for eksempel gjentatte bevegelser og tvungne kroppsstillinger som forårsaker nervekompresjon, giftige påvirkninger som kjemikalier på jobben eller i hjemmet, røyking og overdrevent alkoholinntak.