Behandling av schizofreni: Kan schizofreni kureres med blant annet medisiner og psykoterapi?

Generelt avhenger behandlingen av sykdomsstadiet.

Hvis den akutte fasen av sykdommen har inntruffet og symptomene er intense eller pasienten er til fare for seg selv og andre, er det nødvendig med intensiv krisestøtte og omsorg.

I den akutte fasen utvikles psykosesymptomer, og det er nødvendig med medisinering.

I fasen der symptomene avtar eller forsvinner, får familien og pasienten informasjon om sykdommen, og psykoterapeutiske tilnærminger som individuell terapi, gruppeterapi og familieterapi kommer i forgrunnen.

Hvis pasientens helsetilstand er stabilisert, kan han eller hun delta i ulike former for psykososial rehabilitering. Hvis han eller hun har studert, kan han eller hun gå tilbake til studier, delta i fritidsaktiviteter og så videre. Samlet sett må behandlingen av schizofreni imidlertid være omfattende og omfatte biologisk behandling (farmakoterapi, elektrokonvulsiv behandling), psykoterapeutiske og psykososiale tiltak.

Rent praktisk kan behandlingen av schizofreni deles inn i fire faser:

1. Håndtering av den akutte psykotiske tilstanden ved schizofreni: Målet er å roe ned personen som lider av schizofreni, slik at videre terapeutiske tiltak kan iverksettes.

De primære intervensjonene er verbale teknikker for å berolige pasienten, administrering av beroligende medisiner i tilfelle psykomotorisk rastløshet og/eller aggressive symptomer. Hvis dette ikke lykkes, eller hvis det er stor risiko for skade på pasienten eller omgivelsene, kan fysisk tvang brukes, i samsvar med lovens bestemmelser.

Ved farmakologisk behandling av akutte psykotiske symptomer i forbindelse med agitasjon eller aggressive symptomer bør det brukes parenterale eller oppløselige former for legemidler. I tillegg til antipsykotika bør det gis parenterale benzodiazepiner for å øke hastigheten på den beroligende effekten.

Administrering av apaurin (benzodiazepin) er imidlertid fortsatt den primære behandlingen.

2. akuttfasen, som tar sikte på å undertrykke de akutte symptomene på schizofreni, spesielt positive symptomer som vrangforestillinger, hallusinasjoner og atferdsforstyrrelser.

Den varer vanligvis i 6-8 uker, og effekten vurderes etter 2-4 uker. En endring av behandlingen i løpet av de to første ukene er bare indikert hvis det oppstår bivirkninger eller intoleranse.

3. stabiliseringsbehandling, som tar sikte på å minimere stressende situasjoner og fremme pasientens evne til å tilpasse seg sitt opprinnelige sosiale miljø.

Hvis pasientens tilstand stabiliseres med en bestemt behandling i akuttfasen, bør denne fortsette i minst 6 måneder med uendret dosering.

Denne perioden er optimal for de viktigste ikke-farmakologiske prosedyrene, som psykoterapeutiske intervensjoner, psykoedukasjon og psykososiale intervensjoner. Hvis det er mulig, kan en form for delvis innleggelse på et psykiatrisk sykehus benyttes.

4. Målet med vedlikeholdsfasen er å forebygge tilbakefall og skape forutsetninger for fullstendig sosial bedring (remisjon).

Farmakoterapi og elektrokonvulsiv behandling er blant de biologiske standardmetodene for behandling av schizofreni.

Elektrokonvulsiv behandling (ECT) er en sikker behandlingsmetode med rask terapeutisk effekt. Den utføres i dag under narkose med moderne utstyr som gjør det mulig å dosere og overvåke både effekt og bivirkninger for å minimere risiko og bivirkninger.

Indikasjonene for ECT ved schizofreni er hovedsakelig perakutte tilstander med fare for liv eller helse, samt farmakoresistente (ikke-responsive) former av sykdommen, der effekten er synergistisk med administrering av apaurin.

Psykoterapi i behandlingen av schizofreni er ikke et alternativ til farmakologisk behandling, men sammen med biologisk-psykofarmakologisk behandling bidrar den effektivt til å redusere symptomene på schizofreni til et minimum, inkludert kognitive mangler.

Støttende terapi med psykoedukasjon om sykdommen og behandlingen er viktig i psykoterapien av pasienter med schizofreni.

Vi tar hensyn til pasientens kliniske status, ressurser og mangler når vi gir informasjon. Opplæring reduserer angst, selvbebreidelser og håpløshet og kan også hjelpe pasienten til å utvikle egne ressurser for å mestre stress, forebygge tilbakefall og gjenvinne god funksjon.

I behandlingen av pasienter med schizofreni er det viktig at pårørende samarbeider for å støtte pasienten i behandlingen, gjenkjenne tidlige varselsignaler og redusere stressfaktorer som kan føre til tilbakefall.

Kognitiv atferdsterapi bidrar til å forbedre den sosiale funksjonen til pasienter med schizofreni og kan føre til endring av kognitive mangler, kontroll av kroniske positive og negative symptomer og forebygging av tilbakefall.

Kognitiv atferdsterapi bruker flere velutviklede metoder og strategier for å nå dette målet, for eksempel sosial ferdighetstrening, selvinstruksjonsteknikker, trening på isolerte mangler osv.

Samfunnsbasert omsorg har en viktig plass i den generelle behandlingen av pasienter med schizofreni. Det er et av alternativene til psykiatrisk behandling, spesielt for samarbeidsvillige pasienter med schizofreni. I denne sammenhengen er pasientene en del av et terapeutisk fellesskap, og effektiv og omfattende hjelp kan gis under forhold med emosjonell støtte, mellommenneskelig kontakt og mulighet for daglig overvåking av pasientens tilstand.

Andre former for fellesskapshjelp er psykososiale sentre, sosialterapeutiske klubber og selvhjelpsgrupper. Pasienten må imidlertid være så godt informert som mulig om sykdommen, avhengig av sykdomsstadiet.