Behandling av leukemi

Målet med behandlingen er permanent fullstendig remisjon med normalisering av blodprosent og benmarg.

Den grunnleggende behandlingsstandarden er å dele pasientene inn i grupper etter forekomst av genetiske mutasjoner.

Mer kunnskap om individuelle genetiske avvik gjør det mulig å skreddersy behandlingen bedre for den enkelte pasient.

Standard og grunnleggende behandling er cellegift, en kombinasjon av cytostatika i regimer i henhold til internasjonale protokoller.

Vi har nå også målrettede behandlinger som virker selektivt på et spesifikt mål.

Den virker på signalveier og forsøker å undertrykke svulstvekst.

For eksempel brukes enzymhemmere som tyrosinkinaser og monoklonale antistoffer i behandlingen.

De gir terapeutisk effekt hos en bestemt gruppe pasienter (f.eks. med en bestemt genetisk mutasjon).

Bestråling (strålebehandling) brukes også i behandlingen av leukemi. Det brukes når det er indisert.

Det viktigste er symptomatisk, støttende behandling, forebygging av komplikasjoner og streng oppfølging på sykehus.

Pasientene har ofte et alvorlig infeksjonsforløp, og da er det viktig med bredspektret antibiotikabehandling.

Ved behandling av leukemi brukes ofte kortikosteroider, som blant annet har en såkalt lymfolytisk effekt (hemmer veksten av lymfoid vev).

Andre behandlingsformer omfatter vekstfaktorer som fremmer bloddannelsen.

En svært vanlig og gjentatte ganger nødvendig behandling er blodtransfusjon.

Transplantasjon av bloddannende celler

En transplantasjon er en behandlingsmetode der bloddannende celler - kalt transplantat - overføres til pasienten når bloddannelsen er svekket.

Hovedformålet med en transplantasjon er å erstatte det ødelagte bloddannende vevet med friske bloddannende celler.

Impulsen til forskning på transplantasjon kom fra atomeksplosjoner, der bloddannelsen ble undertrykt.

Den banebrytende ideen var å bevisst ødelegge syk benmarg (f.eks. ved hjelp av høye stråledoser eller cellegift) og erstatte den med friske bloddannende celler.

En viktig oppdagelse innen medisinen var oppdagelsen av det såkalte HLA-systemet (humane leukocyttantigener) i blodet.

Vi deler ikke lenger inn blod bare etter blodgrupper, men skiller også mellom spesielle kjennetegn på hvite blodlegemer (leukocytter) - antigener.

Dermed er vi i stand til å karakterisere en persons blod mye mer nøyaktig ved transfusjon eller transplantasjon.

Dette prinsippet brukes i behandlingen av leukemi. Høye doser av cytostatika og/eller stråling brukes for å undertrykke den syke bloddannelsen. Ved å transplantere bloddannende celler på riktig tidspunkt kan man oppnå helbredelse.

Typer av transplantasjon:

• Allogen transplantasjon
• Allogen ubeslektet transplantasjon (fra benmargs- eller navlestrengsbloddonorer)
• Autolog transplantasjon (fra egen kropp, donasjon ved fullstendig remisjon av sykdom)

Cellekilde:

• Benmarg
• Hematopoietiske celler fra sirkulerende perifert blod
• Navlestrengsblod

Hematopoietiske celler fra perifert blod

Benmargen er sete for bloddannelsen.

I begynnelsen ble donasjoner og transplantasjoner utført ved hjelp av injeksjoner i benmargen.

Dagens medisin påviser bloddannende stamceller i periferien. Normalt er det få, men ved behandling og tap av hvite blodlegemer ønsker kroppen å regenerere og skyller ut et økt antall bloddannende celler i blodet.

Dette kan forsterkes med spesielle vekstfaktorer i behandlingen, og over tid blir blodcellene utarmet.

Denne typen transplantasjon er den mest brukte i verden i dag.

Navlestrengsblod

Den relativt høye andelen hematopoietiske celler i navlestrengsblod gjør det mulig å bruke det til behandling av onkohematologiske sykdommer.

Transplantasjon av navlestrengsblod brukes hovedsakelig til behandling av barn, men kan også utføres på voksne.