Behandling av myasthenia gravis: medisiner og andre tiltak

Kolinesterasehemmere og immunsuppressiva er bærebjelken i behandlingen av myasthenia gravis. Dette er legemidler som undertrykker immunreaksjoner, inkludert reaksjoner rettet mot kroppens eget vev.

Hvis symptomene på sykdommen er resistente mot disse grunnleggende behandlingene eller tilstanden er akutt (for eksempel myastenisk krise), kan plasmaferese eller intravenøse immunglobuliner brukes.

Fire prinsipper for behandling av MG:

1. symptomatisk behandling

Acetylkolinesterasehemmere øker nivået av acetalcholin i den nevromuskulære skiven ved å forhindre enzymatisk nedbrytning. For eksempel brukes preparater som neostigmin eller pyridostigmin.

Pyridostigminbromid er bedre når det gjelder effekt fordi det har lengre varighet.

Noen pasienter kan få mage- og tarmbesvær når de behandles med dette legemidlet. Dette skyldes intoleranse overfor bromid. I slike tilfeller kan behandlingen endres til ambenoniumklorid.

Pasienter med positive anti-MuSK-antistoffer reagerer dårlig på disse legemidlene, og derfor er det også nødvendig med høyere doser.

2. immunsuppressiv behandling

Disse legemidlene undertrykker immunprosessene i kroppen og er indisert hos pasienter som fortsatt har symptomer etter behandling med pyridostigmin.

Glukokortikoider (prednison, prednisolon og metylprednisolon) og azatioprin er de førsteklasses immundempende legemidlene som brukes i behandlingen av denne sykdommen.

Andrelinjemedisiner omfatter ciklosporin, metotreksat, mykofenolat, cyklofosfamid og takrolimus. De brukes hvis pasienten ikke responderer på behandlingen eller har kontraindikasjoner mot behandlingen, for eksempel intoleranse mot førstelinjemedisiner.

Nylig er det utviklet ulike monoklonale antistoffer, som rituksimab og eculizumab, for behandling av resistent MG.

3. Intravenøse immunglobuliner (IVIG) og plasmaferese

IVIG er legemidler hvis viktigste aktive ingrediens er IgG-antistoffer. Disse IgG-antistoffene opptar reseptorer som "skadelige" autoantistoffer ikke lenger kan binde seg til.

Dermed lindrer de raskt symptomene på sykdommen, spesielt i den akutte fasen, for eksempel i en myastenisk krise.

Plasmaferese er en behandlingsmetode der blodplasma skilles fra blodcellene og deretter "renses". Plasmaet inneholder autoantistoffer som dermed elimineres fra pasientens kropp relativt raskt og effektivt.

I én plasmaferese filtreres ca. 3-5 liter plasma, og ca. 70 % av autoantistoffene fjernes.

Denne typen behandling anbefales som en forberedelse i den perioperative perioden for å stabilisere pasienten bedre før operasjonen.

Det er også en behandling som brukes ved plutselige myasteniske kriser, særlig hos pasienter som er resistente mot immunsuppressiva.

4. tymektomi

Dette er et kirurgisk inngrep der et tymom fjernes fra pasientens brysthule.

Det er indisert i tilfeller der det er påvist en sammenheng mellom MG og tymom, ved ikke-thymomatøs MG med negative antistoffer mot AChR, spesielt hos pasienter mellom 15 og 50 år, og ved seronegativ ikke-thymomatøs MG.