Behandling av Parkinsons sykdom: legemidler, rehabilitering og kirurgi

Behandlingen består i å erstatte det manglende dopaminet og kompensere for ubalansen i nevrotransmitterne.

Parkinsons sykdom kan dessverre ikke helbredes, men med riktig behandling kan vi dempe symptomene på lang sikt.

All kronisk behandling medfører bivirkninger og komplikasjoner i tillegg til symptomlindring. Målet er å oppnå en balanse mellom fordelene ved behandlingen og komplikasjonene, og dermed forbedre pasientens livskvalitet.

Levodopa

Levodopa er det viktigste medikamentet i behandlingen av Parkinsons sykdom.

Dopaminmangel kan ikke kompenseres ved direkte tilførsel av "ferdig" dopamin. Det krysser ikke blod-hjerne-barrieren så godt, og mye av dopaminet vil forbrukes på vei gjennom mage-tarmkanalen.

Levodopa er et forstadium til dopamin som krysser blod-hjerne-barrieren svært godt inn i hjernen. Det gis sammen med karbidopa. Karbidopa er et stoff som blokkerer nedbrytningen av dette molekylet.

Det finnes også i en gel kalt Duodopa, som injiseres direkte i pasientens tynntarm. Denne behandlingsformen brukes til pasienter som responderer på levodopabehandling, men som har alvorlige bivirkninger.

Dopaminlignende stoffer

Aktive dopaminlignende stoffer brukes til behandling av bivirkninger enten som monoterapi eller i kombinasjon med levodopa.

Preparater som pergolid og bromokriptin brukes ikke lenger i dag på grunn av de alvorlige bivirkningene. I stedet gis pramipexol eller ropinirol.

COMT

Det brukes også legemidler som blokkerer nedbrytningen av levodopa til ineffektive partikler. Forkortelsen av navnet er COMT. De forsterker og forlenger effekten av levodopa, så de gis i kombinasjon med levodopa.

Førstevalget i denne gruppen av legemidler er entakapon, som har den fordelen at det ikke har noen bivirkninger i CNS og derfor kan gis selv til risikopasienter.

Et lignende medikament er tolkapon, som har lengre virkningstid, men som kan være levertoksisk. Høye doser er ikke tilrådelig, spesielt ikke hos høyrisikopasienter.

NMDA

Legemidler i NMDA-gruppen representeres av amantadin, som opprinnelig ble utviklet for behandling av influensa. Det forbedrer bevegeligheten og lindrer stivhet (rigiditet), men har ikke like positiv effekt på skjelving.

I form for intravenøs administrering brukes det til å behandle akinetisk krise.

MAO-B-blokkere

Monoaminoksidase (MAO-B) er en viktig faktor i de oksidative stressreaksjonene som skader nervecellene ved Parkinsons sykdom. Ved å blokkere MAO-B beskytter man nervecellene mot denne toksiske effekten, f.eks. med det nye medikamentet rasagilin.

Nevrokirurgisk behandling

Nevromoduleringsmetoder brukes i behandlingen av Parkinsons sykdom, hvorav den mest brukte er dyp hjernestimulering.

Ved denne teknikken føres en elektrode dypt inn i hjernen, inn i den aktuelle hjernekjernen. Den blir sittende der over lengre tid og avgir lavspenningssvingninger.

Ved å stimulere den subthalamiske kjernen bilateralt reduseres pasientens kroniske medisinering. Dette reduserer også bivirkningene av medisinen, for eksempel feltdyskinesi, som er ufrivillige bevegelser i ekstremitetene.