Behandling av urininkontinens: hvilke medisiner hjelper? + andre alternativer

Erkjennelse av problemet, diagnostisering og påfølgende behandling av urininkontinens er av stor og kompleks betydning for pasienter som er rammet.

I noen tilfeller fører behandling av inkontinens til fullstendig eliminering av urinlekkasjeproblemet. I andre, for det meste kroniske tilfeller, fungerer behandlingen som en lindring av urinlekkasjens alvorlighetsgrad.

Hensiktsmessig og målrettet behandling reduserer eller eliminerer problemet med urinlekkasje. I tillegg hjelper det også pasientene mentalt og sosialt, det vil si at livskvaliteten forbedres.

Det finnes flere behandlingsalternativer for inkontinens, nemlig

• Regimebehandling (konservativ)
• Farmakologisk behandling - behandling med legemidler
• Kirurgisk behandling

Hvilken metode eller kombinasjon av metoder som er best egnet, avhenger alltid av den spesifikke typen og graden av inkontinens som pasienten har fått diagnostisert, samt pasientens alder og generelle helse.

Førstevalget er som regel den behandlingen som er minst invasiv og har færrest potensielle bivirkninger.

Regimebehandling (konservativ)

Regimebehandling er ment å representere en endring i pasientens nåværende tilnærming og opplevde funksjon. Den omfatter livsstilsendring, trening og styrking av bekkenbunnen.

Regimebehandling er viktigst og gir de beste resultatene ved stressinkontinens.

Livsstilsendring omfatter vektreduksjon, røykeslutt, optimalisering av det daglige væskeinntaket, planlagt vannlating eller toalettrening. Dette er de viktigste tiltakene for å redusere forekomsten og forverringen av inkontinenssymptomer.

Blæretrening er også en av behandlingene for inkontinens. Dette innebærer at man bevisst holder tilbake urin hos pasienter som er vant til å urinere ofte. Dette øker blærens kapasitet og reduserer kontraktiliteten i blæremuskulaturen.

En rekke øvelser for å styrke bekkenbunnsmuskulaturen, såkalte Kegel-øvelser, er også svært effektive. Pasientene lærer seg å bevisst trekke sammen bekkenbunnsmuskulaturen før og under enhver økning i buktrykket, for eksempel når de hoster.

Målet er å forbedre støtte- og urinrørsfunksjonen, spesielt hos kvinner som av seg selv kan trekke sammen bekkenmuskulaturen og dermed klemme sammen urinrøret.

For å oppnå resultater er intensiteten og regelmessigheten i øvelsene spesielt viktig.

Tabell: Eksempler på tidsbesparende og fysisk krevende øvelser for å styrke bekkenbunnen

For kvinner som ønsker å unngå kirurgi og som ikke er i stand til å følge tiltak som regelmessig trening og livsstilsendringer, er det mulig å bruke vaginale kontinenspessarer.

De brukes spesielt hos kvinner med stressinkontinens.

Farmakologisk behandling

Flere grupper av legemidler brukes i behandlingen av urininkontinens. Ved valg av riktig legemiddel tar man hensyn til den spesifikke typen inkontinens, pasientens generelle helsetilstand, risikoen for bivirkninger og om pasienten bruker andre legemidler.

Farmakologisk behandling bør alltid innledes med en kur, og det er kun dersom denne ikke fører frem, at bruk av medikamenter kan vurderes.

For noen legemidler kan det ta flere uker før den endelige effekten av behandlingen viser seg. Pasientene bør advares mot å avslutte behandlingen vilkårlig og uten å rådføre seg med legen sin.

Farmakologisk behandling bidrar først og fremst til å lindre symptomene på inkontinens.

Tabell over legemidler som brukes til å behandle stress- og tranginkontinens

Den første gruppen legemidler er antikolinergika, også kalt antimuskarinika. De brukes ved tranginkontinens og er førstevalgsmedikamenter.

Antikolinergika virker direkte på blæremuskulaturen (detrusor) og øker blærekapasiteten. Dette fører til en reduksjon i vannlatingstrangen, hyppigheten av vannlatingen og, i liten grad, hyppigheten av vannlating om natten.

De vanligste bivirkningene av antikolinergika er munntørrhet, hodepine, tåkesyn, redusert fordøyelse til forstoppelse, døsighet og forvirring.

Ved betydelige bivirkninger med førstegenerasjons antikolinergika, bytt til andregenerasjons antikolinergika.

β3-adrenerge reseptoragonister brukes til behandling av tranginkontinens. De virker direkte på blæremuskulaturen (detrusor).

De brukes vanligvis i tilfeller der antikolinerg behandling ikke tolereres eller er mulig for pasienten.

Bivirkningene omfatter særlig blodtrykksøkning, og de bør derfor ikke brukes til pasienter med høyt blodtrykk.

Serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere brukes i behandlingen av stressinkontinens. Deres effekt er å styrke urinrørets lukkemuskel, og dermed øke dens motstand og lindre symptomer på urinlekkasje.

Hormonelle legemidler fra østrogengruppen brukes i lave doser hos kvinner med slapp vaginalslimhinne.

Kirurgisk behandling

Den tredje behandlingslinjen er kirurgisk behandling.

Dette inkluderer administrering av onabotulinumtoksin A, kjent som Botox. Det injiseres i blæreveggen, hvor det virker på det nevromuskulære krysset og hemmer irritabilitet i blæren.

Metoden brukes ved tranginkontinens når farmakologisk behandling ikke har ført frem, og effekten er sammenlignbar med farmakologisk behandling, men uten behov for daglig administrering.

Injeksjonene gis under narkose, og vi snakker derfor om tredjelinjebehandling.

Effekten vedvarer i ca. 9-12 måneder og må deretter gjentas. Risikoen ved denne prosedyren omfatter særlig et midlertidig problem med urinretensjon, forekomst av urinveisinfeksjoner eller dannelse av residualurin.

Et annet kirurgisk behandlingsalternativ er nervestimulering av tibialisnerven, som er den nerven som går fra innsiden av ankelen langs underbenet til sakralnervene.

Ved å stimulere denne nerven overføres eksitasjoner til de nedre urinveiene, noe som endrer blærens følsomhet og kontraktilitet og dermed selve vannlatingsrefleksen.

Nervestimulering anbefales for kvinner med tranginkontinens som ikke responderer på antikolinerg behandling.

Sakralnervemodulering brukes også ved tranginkontinens, der en stimulator implantert i bekkenområdet brukes til å dempe overstimuleringene som oppstår i blæren via blyelektroder.

Denne metoden er invasiv, men den er mer effektiv enn farmakologisk behandling og gir langvarig lindring av inkontinenssymptomer.

Det kirurgiske behandlingsalternativet for kvinner med stressinkontinens er suburetral tapeimplantasjon. Dette er et minimalt invasivt inngrep der en prolene-tape settes inn under urinrøret.

Teipen plasseres under den sentrale delen av urinrøret i en løkkeform eller horisontalt. Hensikten er å gi støtte til urinrøret og sørge for at det holdes på plass, slik at det ikke synker sammen og dermed hindrer urinlekkasje.

Inngrepet er svært effektivt, spesielt de første årene. På lang sikt (etter ca. 10 år) mister det sin effekt, og symptomene på urininkontinens kommer tilbake. Dette skyldes hovedsakelig at kvinnen forsømmer å ta vare på bekkenbunnen og overanstrenger den.

Alle vaginale operasjoner påvirker seksualfunksjonen.

En viktig og integrert del av behandlingen av urininkontinens er bruk av beskyttende inkontinenshjelpemidler. Inkontinenshjelpemidler behandler ikke årsaken til inkontinens, de har kun en beskyttende funksjon.

Deres betydning ligger i at de forbedrer pasientens livskvalitet. Pasienten føler seg beskyttet og trenger ikke å bekymre seg for at en uventet urinlekkasje skal være til ulempe for ham eller henne. Dette gjør det også mulig for pasienten å integrere seg i det normale livet og utføre aktiviteter som alle andre mennesker.

Inkontinenshjelpemidler har funnet sin plass spesielt hos kronisk inkontinente pasienter, de som ikke responderer på behandlingsregimer, ikke er egnede kandidater for kirurgi eller ikke samtykker til operasjon.

Ved valg av hjelpemiddel tas det hensyn til pasientens kjønn, alder, kroppsvekt, grad av bevegelighet og intensitet av urinlekkasje.

Pasientene tilbys hjelpemidler med gradert absorpsjonsgrad, fra lav absorpsjon ved bruk av bind eller innføringsbleier til høy absorpsjon ved bruk av pull-ups, bleier eller bind for liggende pasienter.